Under årets filmfestival i Tromsø så jeg filmen «Diagnonsense», laga av Ane-Martha Tamnes Hansgård. Ane-Martha fikk sin første psykiatriske diagnose i tenårene og i løpet av de neste 15 årene fikk hun mange ulike diagnoser; som angstlidelse, post traumatisk stresslidelse og bipolar lidelse type 1 og type 2, for å nevne noen.
Som følge av diagnosene, ble hun behandlet med store doser av ulike medikamenter som ikke bare påførte henne bivirkninger, men som også blei vanskelige å kvitte seg med. I et forsøk på å finne seg sjøl, begynte hun å dokumentere livet sitt gjennom film, og vi følger henne fra barndom og fram til i dag, der hun har klart å gjenoppta livet sitt.
Filmen kritiserer bruken av psykiatriske diagnoser og stiller spørsmål om formålet med dem. For Ane-Martha ble diagnosene en tvangstrøye som påførte henne stigma, skam, usikker identitet og mange kroppslige plager, også som følge av medikamentell behandling. For andre veit vi at diagnosen kan ha en positiv funksjon idet «brikkene faller på plass» etter mange års usikkerhet om plager og problemer. I tillegg kan en diagnose utløse økonomiske rettigheter.
Psykiatriske diagnoser er og har vært omdiskutert. Som sykepleier anerkjenner jeg sykdom og det å være syk. God helsehjelp til mennesker med psykisk lidelse forutsetter et vidt perspektiv på sykdom. Derfor er det nødvendig å skille mellom sykdom som diagnose, som tilstand og som erfaring.
Sykdom som diagnose: Psykiatriske diagnoser klassifiserer og kategoriserer pasientens symptomer og observerbare tegn som tilhørende en enkeltsykdom eller en enkeltlidelse. Diagnoser settes ut fra symptomer, tegn og hvilken innvirkning de har på dagliglivet.
I Norge benyttes klassifikasjonssystemet ICD-10 og i de siste årene har diagnosene økt i omfang og utbredelse. Det skyldes ikke minst at helse- og tilsynsmyndigheter stiller krav om grundig psykiatrisk diagnostikk i kliniske veiledere, i behandling av tilsynssaker og i pasientforløp som er innført i psykisk helsevern de siste årene.
Det hevdes at det å sette en diagnose er nødvendig for å utvikle og yte god helsehjelp. Når kommunene i sin tid ansatte psykologer, var det for å øke kompetansen og kvaliteten på helsehjelpa. Det er videre utviklet mange kartleggingsverktøy for å sette den rette diagnosen.
Men sjøl om kunnskap om diagnoser er vesentlig for å observere endringer i pasientens tilstand, er det ikke tilstrekkelig. For å forstå pasientens situasjon og iverksette nødvendig behandling, er det minst like viktig å observere og etterspørre pasienter og brukeres erfaring om deres livssituasjon og plager.
Sykdom som tilstand: Både medisin og sykepleie har lange tradisjoner for å forstå sykdom som tilstand. En sykdomstilstand har sine kjennetegn uavhengig av diagnose, og gjenkjennes av hver enkelt av oss når vi er syke. Trekk ved en sykdomstilstand er å være avkrefta, sliten, trøtt, kjenne kroppslige ubehag som kvalme, hjertebank, smerter i kroppen osv. Å være syk har sine særegne kjennetegn uavhengig av diagnose og hva som feiler oss. Tilstanden gjør ofte at kropp, rom og tid kan erfares annerledes enn normaltilstanden. Skillet mellom kroppslige og mentale plager kan noen ganger være utviska. En somatisk lidelse kan dessuten gi psykiske utfall, og omvendt.
Sykdom som erfaring: Sykdom må også forstås gjennom den enkeltes opplevelser av sin sykdom og sin situasjon. Men det ikke tilstrekkelig å bare vite hvordan hver enkelt pasient har det. Helsepersonell må også vite hvordan en sykdomsforløp kan arte seg; at for eksempel en psykose har en begynnelse, en midtdel og en slutt, slik psykiatrisk sykepleier Karina Sebergsen har gjort det sin forskning.
På samme måte må helsepersonell ha kunnskap om at en akutt psykose skiller seg fra det å leve med en kjent psykoselidelse. Den daglige normaltilstanden kan preges av plager og kjente psykosesymptomer. En akutt psykose erfares som skarpt annerledes, med intense symptomer der stemmeplager kan bli overdøvende og uutholdelige.
Kritikere av diagnoser hevder at psykiatriske diagnoser er ugyldige og lite stabile, noe også filmen viser. Når Ane-Martha får tildelt en ny diagnose for hver innleggelse, er det grunn til å stille spørsmål om vi trenger mangfoldet av psykiatriske diagnoser. Kanskje kan klassifiseringssystemene forenkles og reduseres?
I den daglige utøvelsen av pleie og omsorg til mennesker med alvorlig psykisk lidelse spiller diagnosen liten eller ingen betydning. Det vesentlige er å fange opp tegn som viser at pasienten lider og iverksette tiltak mot disse samtidig som en lytter til pasientens egne fortellinger. Slik følger helsepersonell pasienten gjennom sykdomsforløpet til pasienten har gjenvunnet krefter og livsmot, og til dagliglivet er gjenoppretta.
All honnør til filmskaperen for å ha laga en film som inviterer til debatt om psykisk lidelse, diagnoser og medisinavhengighet. Filmen anbefales til alle som har sitt daglige virke innafor psykiske helsetjenester. Forhåpentligvis kan den bidra til en nyansert debatt om mer enn å være for eller mot psykiatriske diagnoser, og som inkluderer flere perspektiv på psykiske lidelser og det å være syk.