Tilreisende tror knapt det de ser når de gjester Tromsøhallen for første gang. Det er rett og slett pinlig å invitere til idrettsarrangement i den falleferdige hallen.

Ikke bare har man gjennom de siste par tiårene vært vitne til et eskalerende bygningsmessig forfall, som hyppige lekkasjer fra taket, og garderober som holder en så dårlig standard at det knapt er til å tro. Enda verre er det faktisk at dekket i Tromsøhallen er så dårlig at det rett og slett går ut over helsa til brukerne.

Ikke rent få unge og håpefulle utøvere av innendørsidretter har i sorg måtte slutte fordi beina deres ikke holder på det knallharde dekket i Tromsøhallen. Mange har også endt opp med nødvendige operasjoner før de har innsett at det er direkte skadelig å løpe på.

Vi er for lengst forbi det stadiet der det er «på høy tid» å gjøre noe med hallen. Det er ikke mer å flikke på. Det er brukt mer enn nok gaffatape. Kommunen har, som følge av mange, mange år med manglende vedlikehold, passert punktet der restaurering er hensiktsmessig, og der den eneste løsningen er å «rive sjiten» og bygge nytt.

Slik det er for mange andre kommunale bygg også, dessverre. Man utsetter og utsetter vedlikehold, helt til det ikke er mer å kunne vedlikeholde. Allerede i 1995 – altså for snart 30 år siden – uttalte daværende kommunaldirektør at «det kreves en fullstendig renovering og utbedring av Tromsøhallen». Lite er gjort siden.

Dessverre er ikke eksempelet Tromsøhallen unikt. I det siste har iTromsø skrevet om kommunale boliger, der konklusjonen er at en stor andel boliger må saneres. Vi ser – og har sett – samme problemstilling på flere kommunale skolebygg. Politikerne er skjønt enige om at behovet for vedlikehold er overhengende. Likevel gjøres lite eller ingenting når det kommer til stykket.

Andre tiltak er viktigere, og pengene strekker ikke til, sies det. Imens øker de anslåtte kostnadene i takt med at behovet for utbedring blir større og større, samtidig som man år etter år fatalistisk konkluderer med at «ja, det er dyrt å være fattig». Altså at ingenting blir gjort.

Nå er kommunen der hvor behovet for en ny Tromsøhall er blitt påtrengende – for byen, og for alle de hundrevis av unge og eldre som hver uke samles i den nedslitte hallen til trening og idrettsglede. Derfor er det på overtid når ordfører Gunnar Wilhelmsen i iTromsø gjør det klart at Tromsøhallen må rives og at en ny hall må bygges på området.

Det er langt fra første gang at en ledende politiker forteller oss at noe vil skje med hallsituasjonen på Templarheimen. I år er det dessuten kommunevalg, og ingen bør bli forundret over at lovnadene sitter løst. I alle fall fram til valgdagen i september. Likevel bør det kanskje være litt større håp om at noe faktisk vil skje denne gangen. Dels fordi situasjonen aldri har vært verre, selvfølgelig, men også fordi man nå aktivt leter etter konkrete løsninger på hvordan man kan legge til rette for fortsatt idrettsaktivitet gjennom en rive- og byggeperiode.

Det blir garantert hensyn som skal avveies før en ny Tromsøhall forhåpentligvis står klar. Først og fremst koker likevel spørsmålet om en ny Tromsøhall igjen ned til finansiering – og politisk vilje og gjennomslagsevne.