På tampen av vårsesjonen vedtar Stortinget en lovendring som gir den militære E-tjenesten grønt lys for såkalt tilrettelagt innhenting av datakommunikasjon. Prinsipielt sett dreier det seg om datatrafikk mellom Norge og utlandet. Stort sett all datatrafikk går imidlertid der, slik de elektroniske kommunikasjonssystemene er innrettet.

I praksis blir dermed også det nordmenn sender hverandre innenlands fanget opp og kan lagres. En «problematisk masseovervåking av norske innbyggere», fremholder Venstres justispolitiske talsperson Ingvild Wetrhus Thorsvik. Partiet går imot lovendringen, og får følge av SV, Rødt og MDG.

Av faginstanser har Datatilsynet vært ute og advart mot at «muligheten for å opprettholde et privatliv overfor myndighetene, blir helt illusorisk». Med dette er «skadepotensialet for vårt demokratiske samfunn utvilsomt til stede».

Problemstillingen er omfattende, men ikke ukjent. Vi kameraovervåkes hvorhen vi går. IT-gigantenes algoritmer samt innhenting av data og metadata har til enhver tid solid forsprang på myndighetenes reguleringsforsøk. Overvåkerne i «1984»-dystopien har fått redskaper som George Orwell ikke kunne forestille seg. Den kjente sammenligningen med frosken som ikke oppfatter at vannet i kjelen nærmer seg kokepunktet, vaker stadig i debatten.

Samtidig står Etterretningstjenesten, PST og politiet overfor et både alvorligere og mer sammensatt trusselbilde enn noensinne. En utfordring går ut på verken å utvide mottiltakene – eller å protestere mot dem – på autopilot. Overvåking er et område med særskilt behov for en åpen, kritisk og saklig debatt. Når det gjelder den aktuelle lovendringen, har kritikerne noen innvendinger som det tverrpolitiske flertallet, og regjeringen, burde ha tillagt langt mer vekt.

Kravet til trusselnivå for at data kan innhentes, er svekket i forhold til det opprinnelige lovforslaget. Den eksterne kontrollen med E-tjenestens datainnhenting burde ha vært styrket. Det er en alvorlig kritikk at pressens kildevern ikke ivaretas godt nok, og det er reist tvil om det som nå vedtas er i tråd med en kjennelse fra EU-domstolen.

Alle er enige i lovens formål, å avdekke og hindre anslag mot rikets sikkerhet. Men nettopp da trengs det også en bremsemekanisme for å sikre at grunnleggende hensyn til demokrati og menneskerettigheter blir skikkelig ivaretatt.