Sjømatnæringen er Norges viktigste eksportnæring, etter olje- og gass. I 2021 ble det eksportert sjømat fra Norge for over 120 milliarder kroner. Det var ny rekord både i verdi og volum. Dette tilsvarer 42 millioner sunne måltider, hver eneste dag til store deler av verden. 95 prosent av all sjømaten vi fanger og oppdretter, eksporteres til over 140 forskjellige land. Verden etterspør den norske sjømaten, men det må ikke bli en hvilepute for politikerne.
Bedre handelsbetingelser for norsk sjømat må stå øverst på arbeidslista til statsministeren, utenriksministeren, næringsministeren og fiskeri- og havministeren. Og ikke bare disse: Den bør egentlig stå høyt på lista til hele regjeringen, da alle virker å være enige om at sjømatnæringen er en av framtidsnæringene som skal finansiere velferden for kommende generasjoner.
Andre lands myndigheter, utenfor EU, stiller stadig strengere krav til norske sjømatprodusenter. For å få markedsadgang til flere viktige markeder, må produsentene gjennom byråkratiske og tidkrevende prosesser, som involverer både det norske Mattilsynet og ulike myndighetsorganer hos mottakerlandene.
Dette krever store administrative ressurser i tilsynet, noe som har gjort at det tar lang tid før nye aktører godkjennes. Manglende ressurser hos Mattilsynet forverrer muligheten til å levere til viktige marked, og i verste fall kan bedrifter gå glipp av betydelige inntekter som følge av manglende godkjenninger. Mattilsynet må tilføres økte ressurser for å kunne møte denne utfordringen.
I tillegg til listeføringen kommer det stadig nye særskilte krav til helseattester og andre godkjenningsordninger. Utgangspunktet for disse kravene er mattrygghet og dyrehelse og dyrevelferd. Likevel ser vi at det ofte settes krav som mer har til hensikt å regulere handelen. Derfor er det viktig at våre politikere og myndigheter prioriterer arbeid og innsats med disse rammebetingelsene. Dersom det ikke tas grep nå, frykter vi på sikt for konsekvensene for en samlet norsk sjømatnæring.
Det kanskje viktigste tiltaket for å øke bearbeiding og innovasjon i Norge, er bedret markedsadgang for bearbeidete produkter til EU. Så lenge tollsatsene øker med økt grad av bearbeiding, vil det være mer attraktivt å la produksjonen foregå utenfor landets grenser. Det er mulig å få reduserte tollsatser for sjømat til EU, men da må dette prioriteres. Det er et politisk spørsmål hvorvidt våre offensive eller defensive interesser skal vektlegges mest i forhandlingene.
Hvis man vil øke verdiskapingen fra sjømaten i Norge, er dette et tiltak som virkelig monner. Ingen eksportvarer fra Norge har tilsvarende utfordringer med markedsadgang som sjømat. Det kan ikke løses på annen måte enn at norske myndigheter og norske politikere bestemmer seg for å løfte dette problemet dit det hører hjemme på den diplomatiske og politiske dagsorden. Og ved at det settes av nok ressurser hos de myndighetsorganene som er involvert på norsk side.
Spesielt nå, i urolige og usikre tider internasjonalt, er dette nøkkelpunkter for å fortsette den eventyrlige norske sjømatsuksessen. Om etterspørselen faller dramatisk i et marked, er vi avhengige av å kunne eksportere til andre markeder. Da må vi være et skritt foran, det krever en politisk prioritering fra våre ledere.
Vi som signerer denne kronikken, representerer flåten i den norske sjømatnæringen. Vi deler utfordringene som følge av dårlig markedsadgang. Og vi deler syn på hvordan norske politikere kan bidra for å nå de dristige målene for norsk sjømateksport og for å bygge denne framtidsnæringen videre.
Derfor inviterte vi fiskeri- og havminister, Bjørnar Skjæran til et møte om disse utfordringene under Nor-Fishing i Trondheim forrige uke. I møtet fikk vi delt våre bekymringer med statsråden, og hva vi mener må til for at disse skal løses.
1. Sjømatnæringens eksportbetingelser må prioriteres av norske myndigheter.
2. Handelsavtalene og tollsatsene må prioriteres på politisk nivå.
3. Mattilsynet må gis økte ressurser.
Det trengs samarbeid for å løse markedsutfordringene, innad i fiskerinæringen, med politikere og myndigheter, og på tvers av partigrensene. Bedre markedsadgang gir større verdiskapning og mer bearbeiding i Norge – noe alle ønsker.