Når man har ventet syv år i helsekø uten å ha fått nødvendig operasjon, er det ikke rart man mister troen på norsk helsevesen.

I et intervju med iTromsø presiserte Linn Åse Dischington (33) at hun har full forståelse for at det fins pasienter med akutte og enda mer alvorlige plager enn hva hun selv har, og at disse derfor må prioriteres i køen. Hun mener det likevel må finnes en grense for hvor lenge hun er nødt til å vente. Som hun selv formulerer det: «Å ikke bli prioritert i syv år, det går jo faen ikke an!»

Tromsøkvinnen har en kronisk sykdom, patellaluksasjon, som medfører at kneskålene hennes lett glir ut av ledd og som påfører henne store smerter. Den manglende behandlingen av sykdommen gjør at hun er konstant engstelig for uhell som kan utløse dette. Hun forteller at hun knapt tør være med på noe, beveger seg lite og i stor grad holder seg hjemme.

Hva som har skjedd i denne saken er ikke godt å forstå, men den lange ventetiden for behandling ved ortopedisk avdeling ved UNN er blitt omtalt en rekke ganger tidligere. Kapasiteten virker å være elendig, og opp gjennom årene har dette resultert i en mengde fristbrudd.

Egnede forklaringer på den begredelige situasjonen fins sikkert, enten det måtte være manglende sykehusøkonomi, prioriteringer, operasjonssaler eller annet. Det bør likevel være åpenbart for alle at ingen skal måtte vente i årevis uten at det offentlige helsevesenet sørger for en nødvendig operasjon.

For forklaringer – eller bortforklaringer – hjelper dessverre svært lite for den enkelte pasient som opplever at egen livskvalitet bare blir dårligere og dårligere ettersom tiden går. Uføretrygdede Linn Åse Dischington påpeker at det har slitt ned selvfølelsen hennes å ha blitt nedprioritert for operasjon i syv år. «Det forsterker følelsen av at jeg ikke er verdt noe», sier hun i intervjuet med iTromsø.

Seksjonslederen ved ortopedisk avdeling beklager selvfølgelig situasjonen og den lange ventetiden tromsøkvinnen er blitt utsatt for. Anbefalingen fra UNN synes å være å benytte seg av fritt sykehusvalg, altså la seg operere ved andre sykehus. Eller å purre for å få hurtigere behandling. For som seksjonslederen sier: Det pleier å gå fortere da.

Det er garantert godt ment, men rådene fra UNN fremstår nærmest som en fallitterklæring. For Dischington har fortsatt ingen dato for operasjon – og det altså etter syv års venting. Hun opplyser å ha blitt satt opp til en time i januar, men den venter hun fortsatt på. Og dessuten – er det virkelig slik at det er gjentatte purringer som skal til for å bli tatt på alvor ved UNN?

Vi liker nok å tenke at alle i Norge har lik tilgang til viktig medisinsk behandling, men spørsmålet som dessverre igjen melder seg, er om ikke helsevesenet vårt i realiteten prioriterer de mest ressurssterke av oss. Er det slik at medisinsk behandling først gis innbyggere som har solid privatøkonomi eller som vet å orientere seg i de helsebyråkratiske irrgangene, enten på egen hånd eller gjennom juridiske kanaler?

Ingen skal måtte godta å stå syv år i kø. Som uføretrygdet har tromsøkvinnen begrenset med økonomiske midler, og selv om ledelsen ved ortopedisk avdeling overfor iTromsø forsikrer at de mener Dischington trenger operasjon for sine plager, sitter kvinnen igjen med en sterk følelse av ikke å bli tatt på alvor av sykehuset.

Et offentlig helsevesen er ikke bare avhengig av å kunne levere gode tjenester, det er også avhengig av befolkningens tillit. Etter syv års venting er det fullt forståelig at Linn Åse Dischington opplever norsk helsevesen som oppskrytt. Hun er definitivt ikke blant de «heldige» som vinner fram i den offentlige helsekøen.