Det kan virke som at det er sånn det er. En påtvunget, stille sannhet vi går rundt og liksom vet. Vi får det fortalt hele tiden, på klesbutikken, på nett, hos helsestasjonen og legen. Turbuksene i XL er designet til å passe store damer som Marit Bjørgen, ikke store damer med mage, rumpe og pupper. Er du tjukk, går du ikke på tur. Det er beskjeden.

For vi mennesker skal være tynne. Ikke for tynne, Gud forby, men sånn akkurat passe-tynn. Er du A-menneske i tillegg, er du en skikkelig god borger. Hvis du trener og er sunn, men likevel er litt rund i kantene, da gjør du det feil, du må bli flinkere. For det er sånn vi skal være: tynne, spreke, sunne, friske morgenfugler med ski på beina som er gode på small talk og med en BMI under 25.

Det er som om hele verden har glemt at vi alle var ganske så ulike allerede da vi ble født.

Noen kommer ut med ferdig frisyre, andre må vente i to år før de trenger å bli gredd. Noen er kun 2,7 kilo når de ble født på termin, andre er 4,6 kilo, nesten dobbelt så stor. Noen har begynt å gå før andre lærer å krype. Og det er helt greit, helt til man blir fire år.

«Wow, for en baby», smiler jordmora til den firekilos pluggen som kommer ut. Hun ser på barnefaren som nesten er to meter høy og nikker, «her har vi en som skal bli like stor som sin far», og kanskje får hun rett i det. Vekttallene som vises på kontrollene etterpå, får Helse-Norge til å juble. Her har vi en matglad og fornøyd baby med smilehull på knærne som har sprengt den røde BMI-linja som viser hvor barna skal ligge vektmessig, men som følger sin egen kurve. Flink mamma, tommel opp.

En annen mor som har vært på kontroll med babyen har fått beskjed om at babyen ikke legger nok på seg. Hun må amme hyppigere, vekke barnet om natta for å fôre. Og selv om mammaen kontrer med at babyen er fornøyd og glad, at de tidligere barna har vært akkurat likedan, små og magre, men at det har gått seg til, må hun komme tilbake med stressklump i magen om noen uker for å vise at hun kan gjøre en bedre jobb enn dette.

Det måles og det veies. Helt fram til man er fire år er det topp å være en plugg, og bekymrende å være for liten. Men så snur det. Plutselig en dag får man beskjed om at barnet, som alltid har vært stor og tung, er for stor, for tung. Barnet som alltid har vært liten, er nå helt passe.

«Barnet ditt er overvektig» sier helsesøstera. Overvektig? En mor ser på barnet sitt som hun har født og matet med egen kropp, etter hvert med egne hender, og lurer på om de snakker om det samme barnet. «Du ser vel at dette barnet ikke er overvektig?» spør moren, men helsesøstera ser mest på den røde linja på skalaen som nå representerer barnet. Kanskje det hadde vært en idé å begrense mattinntaket, sier hun, øke aktivitetsnivået. Til fireåringen sier hun at fra nå av er det melk fra hvit kartong som er best, ikke den fra den rosa.

En mor tenker hvordan hun skal øke aktivitetsnivået til et barn som aldri sitter i ro. Hvor ekkelt det blir å nekte barnet å få to porsjoner, noe alle de andre får. Fra nå av er det riktig å være lett og liten, ikke stor og tung.

Et aktivt og smilende barn på fire år har plutselig andre regler, passer ikke inn lenger. Foreldrene gjør så godt de kan, men man skal være god å spikke for å gjøre en plugg om til å bli en flis.

Selv var jeg en flis som liten, og veldig selektiv i matveien. Likevel var det ingen som var bekymret, for jeg var aktiv og glad. Den eneste som forsøkte å gripe inn i situasjonen var bestemor som tvang i meg helmelk, mens alle de andre kun fikk skummet. Min mamma har fortalt at helsevesenet ikke snakket så mye om vekt den gangen, det var ikke fokus. De tenkte at jeg nok slektet på tanta mi som var akkurat likedan som meg da hun var liten. Og de hadde rett.

Jo, det er fint at helsevesenet passer på. Noen barn er overvektige og noen barn er underernært. Mange voksne spiser mer enn de forbruker, og mange får i seg altfor lite og blir syke av det. Tall fra FHI viser at den største andelen av voksne er overvektige, mens SSB på sin side mener at det er en tredjedel. Disse BMI-tallene som bestemmer hvor tung det er greit å være basert på hvor lang du er, er ikke så lett å skjønne seg på.

Vi har blitt tykkere som samfunn de siste 60 årene, klart vi har det, vi er rikere og vi lever ikke kun på fesk og potedes lenger. Men at mesteparten av oss vandrer rundt her og er overvektige, kjøper jeg ikke.

Det er ikke en fakta at tynne folk er flinkere, sunnere og har mer selvkontroll enn de som bruker XL, eller at de som ikke klarer å legge på seg er syke. Vi er alle så tynne og tykke som vi er ut fra vårt eget utgangspunkt.

Jeg syns vi skal fortsette å se bakover når vi ser fremover. Se blodslinjene, ikke tallene, vi kommer alle fra et sted.

Og så lar vi barna være barn, fornøyde i egen kropp, så lenge de kan.

Kan vi prøve det?