ALFHEIM: Forskjellige suksessversjoner av TIL har hatt hver sine særpreg. Noen mer tydelige enn andre. Spillere vokser fram til å bli profiler, det samme gjelder treneren. Så også i 2023.

Samtidig som resultatene har vært gjennomgående sterke hele sesongen, har TIL spillemessig blitt bedre uke for uke. Mot Stabæk søndag vant TIL 2-1, men burde og kunne vunnet mer. TIL har kun ett lag foran seg på tabellen i Eliteserien, basert på et grunnspill som er etablert over flere sesonger, som framstår uavhengig av hvem som spiller. Ingen, verken ekspertise eller andre, kunne forutse det som nå skjer. Likevel skjer det.

På tribunen befant mange av oss som har sett dette TIL-laget de siste ti årene, med alle de nedturene vi har fått servert. Et utall dårlige opplevelser, kronet med to nedrykk, har satt sine spor.

Mange av oss har også sett TIL da klubben var en maktfaktor i norsk fotball, senest i perioden mellom 2007 og 2012. Den gangen europacup var så vanlig, at det ble en del av klubben og byens identitet.

Spesielt det siste året har yngre supportere begynt å følge TIL, blant annet som en konsekvens av tribunekulturen Forza Tromsø er i ferd med å skape. Disse nylig tilkommede guttene og jentene kjenner ingen annen hverdag enn den de ser nå. Et TIL-lag som ofte vinner hjemme, og henger med helt i toppen av Eliteserien. Et supporterliv kun i medgang er deilig, men ofte kortvarig.

De jeg snakket med på vei ut av det vi en gang kalte Alfheim stadion, har, som meg, sett den mørke siden av TIL. Hvor mange ganger har ikke de sett at Gutan har sviktet da det gjaldt, at snakket på tribunen om trenerens fremtid har kommet, og at ropet om nye spillere har nådd dem som bestemmer.

Kontrasten er voldsomt stor til nåtiden. Flere trodde nesten ikke det de så, da TIL spilte ball i hatt med et på papiret sterkt bortelag. De smilte godt i skjegget, vel vitende om at det kom til å bli en fin kveld.

Men internt i TIL er det annerledes. Der gleder de seg tilsynelatende ikke så voldsomt over det som skjer. Her skal det jobbes kamp for kamp, tabellen eksisterer ikke, medalje får du hundkjeft for å snakke om og utvikling fra dag til dag er det eneste som betyr noe.

Dette er en profesjonell måte å angripe fotballhverdagen på, og den har dessuten fungert for klubben. TIL legger heller ikke skjul på at de har stjålet mye av tankegangen fra erkerival Bodø/Glimt, som har hatt suksess med denne stilen.

Det er blitt en greie som spillerne ler litt av, når pressen spør om dette TIL-laget kan komme høyt på tabellen. Ingen vinner tross alt seriegull på sommeren, og verken medalje eller europacupplasser kan deles ut.

Likevel, og derfor, skal jeg hjelpe TIL litt med å si det mange av dem tenker, men ikke tør å si. Dette laget kan selvsagt ta medalje. Når sesongen snart er halvspilt, ligger TIL foran blant annet Brann som har blitt omtalt så mye nasjonalt, at vi allerede skulle tro de både hadde vunnet serien og kvalifisert seg til Champions League.

TIL ligger foran Molde, hvis som før sesongen kjøpte Veton Berisha for 40 millioner kroner fra Sverige. Denne summen vil per i dag dekke lønna til hele TILs spillerstall i godt over to år.

TIL ligger foran RBK, som fra utsiden ikke ser ut som de aner noe om hva de vil med klubben, eller hvor de vil med den. Trenersparkingen av Kjetil Rekdal endte med at nysjefen Svein Maalen tapte 0–3 mot Sarpsborg 08. Kaos hersker i Trondheim. Vålerenga orker jeg ikke engang nevne.

Vi er allerede der at TIL i praksis bare trenger tre seirer til for å være sikret eliteseriespill neste år, og vi er ikke engang i juli. Det er noe ganske annet enn den evinnelige inngangen til høstsesongen vi har blitt smertelig vant til de siste årene, der nedrykksspøkelset har meldt sin ankomst allerede i løpet av sommeren.

Jeg forstår det fornuftige bak den stilen TIL nå kjører gjennom det knallharde fokuset. Det de likevel må huske er at fotball for de aller fleste i Tromsø er engasjement, tilhørighet og stolthet, når de skal snakke om klubben sin.

TIL lever av, og er konstant i, offentlighetens søkelys. Derfor har ordbruken og kommunikasjonen noe å si. Hvis alle i TIL fortsetter å si at «vi tar kamp for kamp», så snakkes de sterke prestasjonene implisitt ned. Både når det gjelder interne ambisjoner, men også når det gjelder å holde på spillere og få tak i nye spillere.

Å tørre å si at man er lekker, eller i hvert fall sterkt antyde det, vil være noe publikum i Tromsø kan kjenne seg igjen i. Det kan ikke være slik at de som går på stadion, og ser et godt TIL-lag hente inn 0–1 til en 2-1-seier, som sender Gutan opp på sølvplass, samtidig som ligaleder og erkerival Glimt taper, etterpå får en oppfatning av at TIL ikke anser seg selv som så gode.

Dette betyr selvsagt ikke at alle, fra hovedtrener Gaute Helstrup og ned til han nye junioren som nettopp kom opp på A-laget, skal melde om at TIL kan vinne seriegull hver gang de får en mikrofon opp i ansiktet. Men én eller annen kan i hvert fall tørre å antyde at de har noe helt der oppe å gjøre.

Det går an å si noe annet enn det litt trøstesløse og uengasjerende «kamp for kamp» uten å bli helt Simo Valakari, som ganske kjapt snakket hodeløst om Champions League, da TIL lå an til å rykke ned fra Eliteserien.

TIL bør legge seg på minnet at Tromsø har gjennomgått utrolig mange kjipe opplevelser sammen med klubben. Da handler det om å snakke om suksessen på en slik måte at tromsøværingene føler at de kan glede seg over det som skjer, sammen med spillere og trenere. Medalje er, tross alt, ikke hverdagskost.

Slike nyoptimistiske beruselser kommer selvsagt med fallgruver, dersom TIL taper fire av de neste fem kampene, eller noe slikt. Men alle bunnlagene i Eliteserien skal tross alt til Tromsø i høst.

Så får det heller være at sist jeg skrev at TIL kunne ta medalje, tilbake i juni 2018, tapte de 11 av de siste 16 kampene den sesongen. Spådommer i fotballen er selvsagt helt meningsløst, men å nyte øyeblikket og oppjustere målene er likevel viktig – og rett – når det faktisk er grunn til det.