Under årets 1.mai-feiring hadde jeg gleden av å være med på Nordtings folkeforsamling på Verdensteateret. De omtaler seg som en folkebevegelse som driver politikk og teater på samme tid. Ledet av Amund Sjølie Sveen, fremmer og diskuterer Nordting spørsmål knytta til Nord-Norge og nordområdene som eierskap til naturressurser, sentralisering, demokrati og kapitalisme.

Nordting har et sterkt fokus på at «søringan» stjeler ressursene fra oss i nord, og da fremstår Nord som et område der alle taper mot sørnorske kapitalinteresser. Men det er nok ikke bare søringene som stikker kjepper i hjulene for utviklinga av Nord-Norge.

Under Nordtings samling holdt iTromsø-redaktør Rune Ytreberg en glitrende 1. mai-tale der han viste hvordan avisa iTromsø den siste tida har satt søkelyset på boligsituasjonen i byen. Altfor mange spekulanter bruker boligomsetning og boligbygging for å øke sine formuer. Verdistigninga på boliger i Tromsø har vært formidabel, og denne utnyttes systematisk av både nordnorske og sørnorske aktører.

Salg av boliger til pris langt over byggekostnadene er blitt en sikker inntektskilde for utbyggere med sørnorsk kapital i ryggen. Størst blir fortjenesten ved å få kommunen til å godta at det bygges i høyden med mange etasjer. De som betaler kalaset er helt vanlige folk, gjerne unge familier, leietakere og førstegangskjøpere.

Ytreberg mente at folk bor best i rekkehus, som dessuten er langt billigere å oppføre og varme opp enn en enebolig, og samtidig ha egen hage. Men det er ikke mulig å realisere bygging av rekkehus i, eller rett utenfor tette bysentrum slik man kunne på 1950- og 60-tallet da Myreng-området blei bygd i Tromsø. Da kunne en familie ha råd til å bo i et rekkehus, til og med på ei lønn.

I dag trengs det minst to lønninger for å bo i et sentrumsnært rekkehus (til 6–7 millioner). Først med lang pendlingsavstand og tidkrevende kjørevei til jobben, vil en familie med normale inntekter kunne bosette seg i Tromsø-området.

Alternativet – og løsninga – er at flere etablerer seg i en mindre by eller et kommunesenter utenfor storbyområdet. Her er prisene lave nok til at unge i etableringsfasen har råd til å kjøpe seg en bolig. Samtidig må disse stedene være store nok til at det finnes et attraktivt organisasjons- og kulturliv. Nordting må i tida fremover legge samlinger til slike mindre steder!

Storbyen – og Tromsø – er ideell for studenter og etablerte, høyt utdanna folk. Presset på arealene er stort i sentrum, dermed vil boligprisene fortsette å være skyhøye. Å bygge seg ut av problemet blir stadig foreslått, men det virker ikke. Nye hus må bygges på tomter som omsettes for 4–5 millioner.

Politikerne må derfor de nærmeste årene legge til rette for å styrke bolig- og arbeidstilbudet på steder som for eksempel Storsteinnes og Nordkjosbotn i Balsfjord, Hansnes i Karlsøy, Skibotn i Storfjord og Lyngseidet i Lyngen. Her kan folk leve gode liv dersom det legges til rette for arbeidsplasser, for der har boliger en overkommelig pris.

Mangler det arbeidsplasser lokalt, vil mange i perioder kunne jobbe deler av uka på heimekontor. Velger en å flytte til Lyngen, Storfjord og Karlsøy får en dessuten gratis barnehageplass, nedskriving av studielån og kanskje også etableringsstøtte til husbygging. Slike goder kan unge i Tromsø se langt etter.

Det er to hindre for å få til en bedre balanse mellom by og land. Det største hinderet er at mange familieboliger i distriktet blir benytta som fritidshus – enten av folk som bor i byen, eller gjennom Airbnb-ordninga. Det kan imidlertid reguleres gjennom å innføre boplikt, men det sitter ofte langt inne å vedta i et kommunestyre. Her må en avveie hensynet til stedets utvikling, mot hensynet til den enkelte eier.

Den andre hindringa er den store oppslutninga om «bylivets gleder» – den voldsomme tiltrekningskrafta som storbyen har, særlig på unge mennesker. «Det skjer ingenting her» er ei gjengs oppfatning av småbylivet. Men dette er vel en myte? Også i storbyen tilbringes mye av fritida foran skjermen, og nettet er så godt utbygd at folk utenfor byene kan ha like god tilgang til filmer og serier. Ofte er presset for å bli med på aktiviteter spesielt stort på mindre steder.

Det trengs barn og unge for å stille lag i alle slags idretter og musikkaktiviteter. Det er quiz på puben, og utrolig mange slags aktiviteter innadørs og utendørs. Storbyen kan nok by på opplevelser av typen konserter og sportsbegivenheter – men det er jo mulig å dra inn til byen når anledninga byr seg? Dagliglivet – en rimelig bolig og enkel transport til jobb, barnehage og skole – burde være utslagsgivende for flere.

I dag er det likevel ikke slik. Svært mange strever med økonomi og et stressa hverdagsliv, men gleden ved å være i «det urbane» ser ut til å oppveie de mange ulempene. Kan dette endre seg? Kanskje på litt lengre sikt, avhengig av om distriktskommunene ser mer optimistisk på egne muligheter. Og uansett vil det være i storbyens interesse å heie fram mindre steder, og slutte med nedsnakkinga av livet der ute. Kanskje et tema for neste Nordting?