Helse Nord skal snart foreta en beslutning om omorganisering av psykisk helsevern i Nord-Norge. Dette er også tema i avisa Tromsø 18. april, i to innlegg (Kristina Torbergsen, leserinnlegg, og Egon Holstad, kommentar). Slik jeg oppfatter det, argumenterer de begge for å bevare de distriktspsykiatriske sentra i de nordlige fylkene. Det er gledelig. Men vil Helse-Nord lytte til de og mange andre som har ropt varsko?
Helse Nord vil fortsatt legge ned psykiske helsetjenester. Helse Nord gjennomførte en retrett tidligere i år når det gjaldt å legge ned store lokalsykehus i Gravdahl og Narvik, men ser ut til å holde fast ved sine sentraliserings- og nedleggingsplaner for viktige deler av psykiske helsevern. I tillegg til at man vil legge ned DPS-ene er det også planlagt å legge ned medikamentfritt behandlingstilbud på Åsgård. Dette er en avdeling som fungerer svært godt for en gruppe pasienter som ofte faller mellom to stoler i det tradisjonelle systemet. Alle disse nedleggingsplanene er det stor motstand mot, både lokalt og i Tromsø.
Mangel på personell eller økonomi? Argumentene for nedleggingsplanene synes å være todelt. Det som nå fremheves sterkest fra Helse Nords side er mangelen på personell. Men man forstår også at det handler om å spare penger. Når det gjelder det siste er jeg enig i Holstads situasjonsbeskrivelse om at viljen til å prioritere psykisk helsevern har gått opp og ned i uminnelige tider, både i seg selv og relatert til den somatiske delen av helsetjenesten. Løftene har vært mange. Men i en situasjon der etterspørselen etter psykiske helsetjenester øker sterkt, særlig hos de unge, velger man altså nå å skjære ned tilbudet for en stor gruppe pasienter. Det er frustrerende; først og fremst for de som er syke, men også for oss som arbeider i tjenesten.
Hvorfor omorganisering? Selv arbeider jeg ved den Voksenpsykiatriske poliklinikken på Åsgård. Vi har i det siste fått tilført stillinger for å kunne ta i mot flere pasienter, og dermed få ned ventelistene. Det er bra. Men det er en illusjon å tro at vi kan hjelpe alle pasientene uten å ha tilstrekkelig med støtte i sengeplasser ved DPS-ene. Mange av våre pasienter er i en kritisk tilstand blant annet pga selvmordsfare, og trenger i perioder døgnkontinuerlig tilsyn. Man vil i det nye forslaget kun beholde de to Døgnavdelingene (DPS) ved Åsgård når det gjelder Troms. Dette er utilstrekkelig. I dag er kapasiteten ved disse to avdelingene allerede under sterkt press, også fordi de i stor grad må tjene som avlastningsposter for akuttavdelingene på sykehuset.
Den omorganisering som er foreslått for å styrke tjenestene for de sykeste pasientene ved Åsgård fortjener full støtte. Men hvorfor må man velge mellom en styrking av kjernefunksjoner ved Åsgård fremfor desentraliserte tilbud? Handler det om økonomi eller er hovedargumentet at det dreier seg om mangel på personell?
Hvordan få helsepersonell til å stå i jobbene sine? Mangelen på helsepersonell er en realitet, og årsakene er sammensatte. Veksten i det private helsemarkedet er ett moment. Utdanningsvilkår og lønn er andre momenter. Men jeg tror også mye handler om betydningen av trivsel og gode arbeidsforhold der de ansatte får anledning til å bruke sine kunnskaper, uten å blir presset og /eller erfare et system som ikke fungerer optimalt. Det er jo heller ikke slik at om man legger ned tjenestene i distriktet, så vil de ansatte automatisk flytte til Tromsø for å arbeide. Ved DPS-ene er det per i dag ikke problemer med tilgangen på pleiepersonell, selv om det stemmer at det er visse vansker med tilgangen på spesialister (psykiatere). Folk trives, og kanskje er en av grunnene at de arbeider nær sine røtter.
Ved poliklinikken på Åsgård har vi den siste tiden lyktes med å etablere et godt arbeidsmiljø med stor grad av tillit, og erfart at helsepersonell ønsker å bli i stillingene. Vi har også tidligere lest lignende historier i pressen fra den somatiske helsetjenesten, om at når personalet får jobbe med det de kan best, og får anledning til å utvikle seg faglig under rimelige arbeidsbetingelser, så velger de å stå i jobbene sine. Jeg tror at den offentlige spesialisthelsetjenesten i større grad må se på slike løsninger fremfor å redusere tilbudet, noe som vil ramme både pasienter og ansatte.
Hvordan få folk til å fortsette å bo i distriktene? Det er heller ingen god løsning å sentralisere tilbud til Tromsø på bekostning av distriktene. Den faglige utviklingen har vist at det er mange gevinster ved å yte tjenestene nærmest der folk bor. I tillegg har det over år vært et uttalt mål å opprettholde bosettingen utenom de store bysentraene. I så måte vil det å legge ned lokale tilbud være et tilbakeskritt.
Det finnes en gammel visdom om at det tar hundre år for et tre å vokse seg sterkt, mens det tar en time å hogge det ned. På samme vis vet vi at det tar svært lang tid å etablere psykiatriske tilbud som fungerer, mens en nedleggelse innebærer at et fagmiljø blir spredd for alle vinder med et pennestrøk. Det er ikke for sent å snu!
Bevar likeverdige psykiske helsetjenester i distriktene og medikamentfritt behandlingstilbud.