Å danne politiske partier er en demokratisk rettighet, men partier tuftet på særinteresser styrker dessverre sjelden lokaldemokratiet.

Denne gangen er det «Folkets parti» som vil forsøke å danne et lokallag i Tromsø og dernest stille liste til det kommende kommunevalget. Partiet het inntil nylig «Folkeaksjonen nei til mer bompenger» (FNB), og stilte ved forrige lokalvalg liste i 11 sørnorske kommuner, der de totalt fikk inn 51 representanter i de ulike kommunestyrene. Det som først og fremst samler partiets medlemmer og støttespillere er – ikke overraskende – motstanden mot bompenger.

Innføringen av bompenger har engasjert mange innbyggere i Tromsø, som i store deler av landet for øvrig. Spesielt har ihuga motstandere av en slik ekstra avgift latt høre fra seg, og det på en tidvis klar og høylytt måte.

Bompenger er politikk, og det er sunt at folk engasjerer seg og ønsker å påvirke, enten det måtte være i den ene eller andre retningen. Men denne typen engasjement bør kanaliseres enten gjennom deltakelse i allerede eksisterende politiske partier eller i interesseorganisasjoner, heller enn å danne nye politiske partier for relativt smale særinteresser.

Gjennom årene er en rekke partier tuftet på ulike særinteresser kommet og gått, også her i Tromsø. Partiene har til felles at det er én sak som samler, men at de ellers er ganske så dårlig politisk fundamentert, og uten noen troverdig, helhetlig politikk innen store politiske områder som helse og omsorg, oppvekst og utdanning, økonomi, miljøvern, næring osv.

Partier tuftet på særinteresser har en lei tendens til å fragmenteres eller smuldrer opp og forsvinne. Samarbeid med øvrige politiske partier fordrer et klart og omforent internt verdigrunnlag, og en klar og bred politisk plattform, men ikke sjelden står medlemmene i hver sin ende av den politiske skalaen. Også personmotsetninger og svak partikultur kan raskt rive denne typen partier i fillebiter.

Om dette skulle bli tilfellet med et eventuelt Folkets parti i Tromsø, skal selvfølgelig være usagt. Det som er sikkert, er at dersom partiet skulle ende med å stille liste ved årets kommunevalg, vil de føye seg inn i rekken med to andre partier som lokalt har flagget sterk motstand mot bompenger, og derigjennom også høstet stemmer, nemlig Nei til bompenger og Frp.

Noe fare for at en eventuell vedvarende motstand mot bompenger skal bli overhørt i det eksisterende politiske landskapet, er det altså ikke. At hovedsaken – motstand mot innføring av bompenger – er et politisk prosjekt som alt er vedtatt og snart iverksatt, forsterker heller ikke behovet for et nytt «bompengeparti».

La det være sagt, kampen mot bompenger er helt legitim. Det fins flere ankepunkter mot innføringen, ikke minst at avgiften rammer skjevt og usosialt, ved at man må betale det samme uavhengig av behov og økonomi, og at dette forsterkes av hvor man bor i Tromsø. At nye utgifter til bompenger er et alvorlig innhogg i lommeboken for mange, ikke minst i en tid der mange generelt får langt mindre å rutte med, bør åpenbart tas politisk på alvor.

Men noe nytt særinteresseparti trenger ikke Tromsø. Ikke denne gangen heller.