Vi lever på mange måter i et sutre-samfunn. Grunnen er vel den at vi har for store forventninger til livet. God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i et av verdens rikeste land. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren.

I Jerusalem klager de til Gud ved klagemuren. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagene til politikerne. Og mange lover gull og grønne skoger når det går mot valg. Det vil vi sikkert også oppleve i ukene fram mot valget.

I vårt sutre-samfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.

Jeg tror det fremdeles er mye ressurser til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den norske folkesjelen, kanskje særlig hos oss eldre. Denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening Arbeiderpartiet vil holde fast på gjennom fellesskapsløsninger.

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den der vi bor.

Det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke engang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet, det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat. Men fattige skal gå til offentlige etater for å få hjelp uten å skamme seg!

Men hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav, blir det liten plass til de gamle dyder. Vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe for oss og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger, ung og gammel har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet.

I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet! Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering!

Ethvert valg er et valg om verdier. Derfor angår høstens valg oss alle. For det handler om våre liv.

Jeg ser fram til en valgkamp der politikere åpent står fram og sier at de ikke kan skape et himmelrike på jord. Vi har ikke råd til alt! Derfor hjelper det ikke å stå ved klagemuren å sutre!