Riddu Riđđus workshop om sivil ulydighet har trigget tastaturkrigerne i Nordnorsk debatt. Diskusjonen er så viktig at den må bringes inn i et ryddigere forum.

Sivil ulydighet er mer enn et politisk uttrykk – det kan forstås som en form for nødverge. Fosen-saken kan forstås som at myndighetene ulovlig angrep demokratiet og naturen. Her har rettsprosessene i forvaltningen og domstolene gått sakte og ikke blitt respektert, slik at det har oppstått uopprettelig skade. Vern mot ulovlige angrep kalles nødverge.

Sivil ulydighet et verktøy som individer og grupper kan bruke når de konfronteres med urettferdige lover eller beslutninger som krenker deres grunnleggende rettigheter. Risikoen ved sivil ulydighet er at myndighetene ofte har rett, men Fosen-saken viser at det slett ikke er tilfelle alltid.

Sivil ulydighet er et forsvar mot urettferdighet, spesielt i sammenheng med urfolks rettigheter. I Fosen- og Alta- sakene ble sivil ulydighet brukt i en desperat kamp mot opplevd myndighetsmisbruk. Dermed blir sivil ulydighet en nødvergeaksjon, en handling utført i desperasjon og håp, mot det en oppfatter som et ulovlig angrep.

Nødverge kan være straffritt etter Straffelovens § 18. Bestemmelsen gjelder ellers ulovlige handlinger som blir brukt for å avverge ulovlige angrep. Dersom en myndighetshandling betraktes som et angrep, vil ellers ulovlige handlinger til forsvar mot myndighetshandlingen kunne være lovlige. Loven gir oss rett til å forsvare oss, men forsvaret skal være forholdsmessig. Eksempelvis vil terroraksjoner være uforholdsmessige og følgelig ikke straffrie.

Kan nødvergereglene brukes mot politiet? Politiets myndighetsutøvelse vil utøves på vegne av forvaltningen. Selv om polititjenestemannen skulle utføre et ulovlig angrep ved å fjerne en demonstrant, vil hen vanligvis ikke være klar over det rettsstridige. Dette betyr at handlinger som utøves mot politiet normalt ikke blir straffrie som nødverge. Jeg synes det er bra at vi beskytter uskyldige politifolk og institusjonen politiet.

Likevel stiller det oss som borgere i en krevende situasjon. Vi står igjen ribbet for muligheten til å forsvare oss mot uriktige og illegitime handlinger fra myndighetene. Dette landskapet har gitt rom for sivil ulydighet, og i denne sammenheng, ser jeg på sivil ulydighet som et nødvendig og verdifullt tiltak.

Det er også viktig å merke seg at sivil ulydighet er vernet av menneskerettighetene. Ytrings- og forsamlingsfriheten, som er beskyttet av Grunnlovens §§ 100 og 101 og artiklene 10 og 11 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, gir et solid grunnlag for sivil ulydighet.

Vi bør alltid søke rettslige løsninger før vi vender oss til sivil ulydighet. Men når rettslige løsninger er utelukket eller ineffektive, kan sivil ulydighet være det eneste tilgjengelige, og til tider det mest effektive, verktøyet for å oppnå rettferdighet.

I en opphetet situasjon med bevæpnede kjeftende politifolk kan det være krevende å holde hodet kaldt. Det kreves kunnskap og trening å hodet kaldt, for å utøve sivil ulydighet på en ikkevoldelig måte i samsvar med grunnleggende demokratiske verdier. Derfor er verkstedet om sivil ulydighet på Riddu Riđđu-festivalen ikke bare passende, men også riktig og viktig.