«Hvis du brenner ditt lys i begge ender lenge nok, vil du til slutt få endene til å møtes.»

Sitatet tilhører visstnok «Idol»-Kjartan. Du husker ham? Nei, selvsagt gjør du ikke det. Og uansett tok han feil – det er ikke sånn det funker. I det virkelige liv fører slik lysbrenning bare til utbrenthet, uten at endene er det spor nærmere å møtes.

Nylig foreslo Kristelig Folkeparti at småbarnsforeldre bør få jobbe 80 prosent med full lønn. Ideen ble skutt ned av den såkalte arbeidslinjas stolte forsvarere.

«Hvis en haug med sykepleiere, leger, lærere og ingeniører skal gå 20 prosent mindre på jobb, ja da får vi løst 20 prosent færre oppgaver. At staten skal oppmuntre til det, synes ikke Venstre er en spesielt god idé,» uttaler Sveinung Rotevatn.

Aftenposten skriver på lederplass – i sedvanlig besteborgerlig stil: «Mer eldreomsorg. Flere lærere. Lengre veier. Økt bistand. Flere fastleger. Det blir ikke så lett å få til når unge, friske mennesker skal jobbe mindre bare fordi de har gjort noe så normalt som å få barn.»

Jeg er ikke så opphengt i skillet mellom jobb og familieliv. Jeg er mer opptatt av skillet mellom prinsipper og realiteter. Og da må vi snakke om hva vi definerer som arbeid. De som påstår at å ta seg av en toåring ikke er en jobb, kan umulig ha møtt en toåring noensinne.

Jeg tror feilkoblingen til dels skyldes måten vi snakker om kvinner og arbeid på. Vi har en tendens til å si at kvinner «begynte å arbeide» på 60- og 70-tallet. Det kan misforstås i retning av at kvinner levde noen slaraffenliv før den tid. Vi bør starte med å anerkjenne at kvinner har arbeidet til alle tider. Det er riktigere å si at det var på 60-tallet kvinner begynte å jobbe dobbelt. Forskjellen var nemlig at de entret det organiserte arbeidslivet og begynte å tjene penger, for mange uten at arbeidsbyrden i hjemmet ble redusert av den grunn.

Personlig kan jeg gjerne gå lenger enn KrF, og innføre sekstimersdag over hele fjøla. Vi har alle vårt, om vi er foreldre eller ei. Og da snakker jeg om arbeid utenom jobben.

«Når vi usynliggjør verdien av det arbeidet som pårørende eller foreldre står for i samfunnet vårt, så tjener vi ikke lenger menneskene, vi tjener kapitalen. Den sparer enorme summer på vår stillhet, på vår utslitthet, på at så mye omsorg gjøres ubetalt,» påpeker Madeleine Schultz i boka «Verden brenner og vi skriver om våre barn» (for øvrig en av fjorårets beste sakprosautgivelser, som skandaløst nok ikke havnet på bestselgerlistene).

En annen ting er hva man gjør for å tjene penger. Det er ikke alle som lever av å sitte på kontor og skrive obsternasige lederartikler. Mange kvinnedominerte yrker er fysisk tunge og preget av krevende turnusordninger. For ikke å snakke om lav lønn, som i seg selv gir bekymringer og helserisiko. Barn eller ei – det er mange som ikke klarer å stå i full stilling, for eksempel som sykepleier.

En annen variant av redusert arbeidstid med full lønn, er firedagersuken. Den har flere danske selskaper testet ut. Resultatet var, ikke uventet, økt trivsel hos de ansatte. En mer overraskende konsekvens var økt effektivitet og økt omsetning. De ansatte jobbet mer på mindre tid og tjente inn mer penger til sin arbeidsgiver. Ingen bedrifter som tester firedagersuken, går tilbake.

En klok mann sa en gang til meg at arbeidslivet er en maraton, ikke en sprint. Slik kunne det vært tjenlig for både arbeidsgivere og myndigheter å tenke. Man får ikke effektive, lojale arbeidstakere av å sette folk i en umulig skvis mellom hjemme- og bortebane. De som har regnet på hva KrFs forslag vil koste, har ikke tatt med hva man kan spare på færre sykemeldinger, færre kvinner i deltidsfella og mer frihet for den enkelte familie. I vårt nevnte naboland Danmark, koster sykefravær på grunn av stress 16,9 milliarder kroner i året.

Da er det nok fornuftig å tenke på arbeidslivet som en helhet, fra start til slutt, og legge til rette for ulike livsfaser, slik vi allerede gjør for folk som nærmer seg pensjonsalder. Jeg hører ingen som akker seg over at de over 60 år har en ekstra ferieuke.

«Det er jo helt urealistisk,» utbryter en fiktiv 1981-utgave av Gro Harlem Brundtland i TV-serien «Makta» når det er snakk om sekstimersdagen. Og kanskje er den en av de ideene som ble prematurt født. Nå tror jeg imidlertid den begynner å bli moden nok.