Arbeiderpartiveteranen Bjørn Inge Moe formulerte det treffende da han kom med sin umiddelbare reaksjon på byvekstavtale-nyheten som slo ned som en bombe i tromsøsamfunnet onsdag:

«Samferdselsmessig fremstår Tromsø som et u-land sammenlignet med de andre store byene i Norge. Det er nesten ikke brukt en krone her på nye veier på 30 år og trafikkbildet i byen er dysfunksjonelt».

Diagnosen kommer ikke fra en lokalpatriotisk tromsøværing, men partiets fylkestopp med tilhørighet i Kåfjord. Mo, og flere partifeller med han, pekte på det som gjorde beskjeden til den komplette ydmykelse for Gunnar Wilhelmsen og resten av Tromsø Arbeiderparti: Ingen av dem ble informert av sine egne i forkant av brevet. For alle referanser til «staten» i denne sammenhengen betyr i klarspråk «regjeringen». Samferdselsdepartementet kontrolleres av Arbeiderpartiet og statsråd Jon-Ivar Nygård (Ap).

Man kan saktens lure på om partiledelsen og regjeringen vet hvem «han Gunnar» er. Har tromsøordføreren, med det selvgestaltede imaget som «fikseren» og handlekraftens mann, totalt feiltolket sin posisjon og forbindelse til regjeringskontoret? Vel. De vet godt hvem han er.

Wilhelmsen har gjennom hele vinteren jobbet intenst med å gjøre sin person og sitt budskap kjent i samferdselsdepartementet. Før jul sendte han brev til hovedstaden der han med inderlighet understreket Tromsøs behov for fremgang i saken.

Departementet svarte på nyåret med å forsikre om at Tromsø er prioritert, byen har endog «ledertrøya» på i racet om byvekstavtaler med staten. I mars fikk Wilhelmsen endelig audiens hos statsråden i Oslo, håndtrykk ble utvekslet og løfter om rask oppstart ble gitt.

Forventningene tårnet seg opp underveis, både blant innbyggere og politikere. Wilhelmsen fikk underbygget sitt image som handlekraftens mann. Endelig, endelig! Enkelte forsøk på bompenge-omkamper til tross: Tromsøværinger flest begynte å avfinne seg med det som skulle komme, og planlegge for det nye trafikklivet. Sjekke rutetider for bussen, vurdere innkjøp av elbil eller elsykkel.

Så, få dager før forhandlingene for alvor skulle i gang, kommer bomba i brevs form: Regjeringen varsler at statens pengebidrag trolig må skrumpe betydelig inn, og Vegvesenet får ikke vite hvor mye de har å rutte med før til høsten. Wilhelmsen erklærte at forhandlingene for alle praktiske formål må utsettes i månedsvis. For hva er vitsen med å forhandle med noen som ikke vet hva de har å gå på? Fremskrittspartiet og Nei Til Bompenger grep begjærlig muligheten til å bringe beslutningen om bompenger tilbake på bordet.

Ordføreren ble med et knips, igjen, forvandlet fra konge til klovn. Og igjen kom ydmykelsen fra egen regjering. Denne gangen slår det imidlertid mye hardere enn viraken rundt koronapass. Koronakrisa er noe Norge er på vei ut av. De enorme samferdselsprosjektene som ligger i Tenk Tromsø og byvekstavtale vil pågå i tiår fremover.

Ja, Wilhelmsen har i stor grad selv gjort fallhøyden stor med sin måte å være på og omtale av seg selv. Men i rettferdighetens navn skal det nevnes at her har ordføreren jobbet på som et uvær – at regjeringskollegene slår hånden av ham vil i høyeste grad slå tilbake på dem selv. Sjelden har vi sett en mer storstilt tilbakekalling av valgløfter som vi ser her.

Det er ikke bare Wilhelmsen som har grunn til å revurdere sin posisjon og innflytelse i eget parti. Samferdselsminister Nygård sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre sammen med ingen ringere enn Troms Arbeiderpartis toppkandidat og stortingsrepresentant, Cecilie Myrseth. Beskjeden kom like fullt som et sjokk på partiet lokalt. Hva har hun visst?

Myrseth svarer som hun ofte gjør: Hennes «målsetting» er at «ambisjonene» «skal holde». Hva betyr det? Det er luftsuppe og venteboller. Myrseth bestrider til og med det som står svart på hvitt i brevet fra Nygård, nemlig at regjeringen tar ned ambisjonene, les: pengene, i avtalen. Er det slik Tromsø Ap slåss for byens interesser i hovedstaden?

Reaksjonene fra ledende lokalpolitikere i Ap som fortsatt har føttene sine godt planta i hjembyen, er derimot ramsalt. Tone Marie Myklevoll, som er den Ap-politikeren lokalt som har ansvaret for samferdsel, gikk på talerstolen i onsdagens kommunestyre og nærmest vibrerte av sinne og indignasjon. Hun sa at hennes kolleger i regjeringen hadde gitt henne beskjeden «nærmest i en parentes» i brevs form kvelden før.

Myklevoll gikk så langt en politiker i grunn kan gå, i å erklære mistillit mot eget partis regjering, og akkurat holde seg innenfor streken: «Tilliten til staten står på spill. Jeg håper den tilliten kan berges inn», sa hun. Og la det være klart: Myklevoll er ikke en politiker som har for uvane å skyte med skarpt i tide og utide.

Tilliten mellom Ap-kollegene i Tromsø og Oslo har åpenbart tatt alvorlig skade.

  • Rettelse: I den første versjonen av denne kommentaren ble det engelske begrepet «do-eren» benyttet for å beskrive ordføreren. Det ble erstattet av ordrettingsprogrammet, til «doperen». I tilfelle det skulle være noen tvil: Jeg beskylder ikke Gunnar for å være noen doper! Begrepet er erstattet med «handlekraftens mann» - for sikkerhets skyld. /Tora Lind Berg