Vi kommer til å lykkes med å gjøre oppdrettsnæringen forurensningsfri. I dag er problemene med rømming, lakselus, dyrevelferd, ikke bærekraftig fiskefôr og avfall store. På sikt vil kystbefolkningen, miljøbevegelsen og folk som vil ta vare på ressursene våre, bygge nok makt til å skape en mer miljøvennlig næring og fordele superprofitten fra å bruke fjordene bedre.
Det er mange miljøproblemer med oppdrettsnæringen, og problemene er ulike. Bruken av lusemiddel i oppdrettsnæringen skaper problemer for rekebestandene. Mange kystfiskerne rapporterer om påvirkningen på gytefelt og fiske etter torsk, sei og kveite. Den norske villaksen er rødlistet. Da villaksen ble rødlistet i 2021, ble genetisk forurensning fra oppdrett og lakselus oppgitt å være de største truslene.
Dødeligheten under produksjon er betydelig høyere enn i annet husdyrhold, og hver sjette laks kommer aldri til middagsbordet. 97,9 millioner laks og regnbueørret døde i norsk oppdrettsnæring i 2022. Veterinærinstituttet viser til at skader etter avlusning, kompleks gjellesykdom og vintersår som helseutfordringer som utmerker seg. Ifølge Miljødirektoratet er oppdrett den klart største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter og organiske partikler i havet.
All matproduksjon skaper utslipp. I motsetning til andre husdyr, er laks kaldblodig og krever mindre fôr. Laksen bruker ikke energi på å varme opp kroppen sin. Det gjør lakseoppdrett til en effektiv måte å omdanne fôr til menneskemat. Men vi har ikke laget et godt system for å ta vare på næringen og ressursene. Dagens statlige reguleringsregime, trafikklyssystemet, bruker per nå én eneste indikator for å angi miljømessig forsvarlighet.
Det er bare miljøpåvirkningen fra lakselus på villaks som avgjør hvilke områder oppdrettsnæringen får øke produksjonen, må minske produksjonen eller kan fortsette dagens produksjon. Systemet fungerer ikke, og næringen vokser fortere enn miljøet tåler.
Dersom oppdrettsnæringen ivaretar grunnlaget næringen er avhengig av, vil næringen kunne høste av grunnlaget over lengre tid. Dette er det mange som er enig i allerede. Den nye teknologien og kunnskapen som trengs for å gjøre oppdrett utslippsfri er utviklet, men å bruke teknologien koster mer enn å produsere oppdrettslaksen i åpne merder. Det mangler imidlertid ikke penger i næringen.
Det mangler lyst i næringa til å investere i mer miljøvennlig produksjon eller det mangler miljøkrav. Halvparten av produksjonen eies av fire selskaper som igjen eies av fire svært rike familier, og en tredjedel av eierskapet er utenlandsk. Nå gir norske fjorder milliardgevinst for noen få, uten å løse miljøproblemene. Det vil ikke flertallet akseptere over tid.
Oppdrettsnæringen er en moden næring, og etter en markant økning, har næringen de siste årene høstet en grunnrente på mellom 10 og 20 milliarder årlig. Grunnrente er superprofitten som følger av å ha tilgang til stedbundne ressurser. Bruken av fjordene har i mange år vært svært lavt beskattet. Ifølge Havbruksskatteutvalget (NOU 2019: 18) hadde havbrukstillatelsene i 2019 en markedsverdi på 200 mrd. kr. Historisk har disse tillatelsene blitt gitt gratis eller svært billig; totalt har næringen betalt under 7 mrd. for disse.
De få på toppen illustrerte hvor stor makt de har over samfunnet vårt etter at regjeringen la frem forslaget sitt om grunnrentebeskatning september 2022. Skatten truet aldri arbeidsplasser, men næringslivslobbyister og kapitalkrefter mobiliserte sterkt. En grunnrenteskatt er investeringsnøytral, altså lønnsomheten i et prosjekt er lik før og etter skatt. Skatten virker omtrent som om staten går inn som en passiv investor; Staten dekker en andel av løpende kostnader og investeringer, og får til gjengjeld en andel av inntektene.
Næringslivslobbyister og kapitalkrefter forvrengte imidlertid virkeligheten og vant frem. Arbeiderpartiet og Senterpartiets stortingsvedtak i mai 2023 ble en fullstendig fadese. Regjeringen dannet flertall med høyresiden, Venstre og Pasientfokus. Skattesatsen ble betydelig redusert, fra 40 til 25%, og det ble heller ikke vedtatt miljøkrav utover de som allerede var varslet i regjeringserklæringen. Etter en slik maktdemonstrasjon kan det virke vanskelig å skape rettferdig fordeling og en mer miljøvennlig næring.
Men konsekvensene oppdrett har for livet i havet er mange, og arbeidet kystbefolkningen, miljøbevegelsen og folk som vil ta vare på ressursene våre, har lagt ned har gitt noen resultater. For eksempel har kysttorsk, reker og villaks har aldri vært bedre ivaretatt av en kystsoneplan i Tromsø enn etter kommunestyrets vedtak i november 2022. Tre oppdrettsareal ble tatt ut av planen, og de tre nye som ble tillatt skal være semilukka. SV ville helst unngå alle nye anlegg, men vi var svært fornøyde med vedtaket.
Det er selvfølgelig nødvendig med større endringer. Mellom vedtaket av forrige kystsoneplan for Balsfjord, Tromsø og Karlsøy i 2015 og vedtaket av kystsoneplanen av 2022 økte maksimalt tillat biomasse i merdene med 81,1%. Uansett hvordan kommunestyret forholder seg til hvorvidt nye lokaliteter skal vedtas, er belastningen fra eksisterende oppdrettsnæring stor. Men vedtaket viser hva som er mulig.
Et rikt og rent hav er grunnen til at folk bosatte seg langs kysten i Nord-Norge. Med vårt felles arbeid, vil også oppdrettsnæringen måtte ta ansvar for sine utslipp. Vi vil få til en bedre fordeling av rikdommen, lykkes med å fjerne utslippene, løse luseproblemene og bedre dyrehelsen.