«Folk i Nord-Norge brenner for sine lokalsamfunn, og det vil vi i SpareBank 1 Nord-Norge feire, når vi inviterer til tidenes Glød-konsert på Prostneset», skrev banken selv i en utilslørt stolt og selvnytende pressemelding de nylig spredde i sosiale medier, i en egenreklame til sitt eget konsertarrangement «Glød».

Det må ha vært opptil flere kommunikasjonsrådgivere i sving, entusiasmen tatt i betraktning. SNN er nemlig ikke bare en vanlig bank, noe de også er veldig begeistret for gjentagende å understreke selv.

«I noen banker går alt overskuddet i lomma til investorene. Sånn er det ikke i SpareBank 1 Nord-Norge. Vår største eier er alle oss som bor her nord, faktisk er hele 54 prosent av banken samfunnseid. Og som eier får landsdelen den største andelen av overskuddet. For det er her verdiene skapes og pengene hører hjemme», står det struttende stolt i bankens egne statutter, på deres egne hjemmesider, under punktet «samfunnsløftet».

«Vit at vi er der». «For Nord-Norge» og så videre. Det har ikke manglet på selvbekreftende motto og slagord fra SNN, når de skal omtale seg selv. Og, for all del, samfunnsløftet er et helt topp prosjekt. En haug med idrettsutøvere, musikere, kunstnere etc. har mottatt sårt tiltrengte midler fra bankens enorme overskudd, gjennom disse ordningene. Det er selvsagt kjempebra.

Når de derimot blander sammen kortene og blir både sponsor og aktør, støttespiller og arrangør, skitt og kanel og snørr og bart, er det noe ganske annet.

Det ene aspektet her er at de bruker det oslobaserte eventbyrået Gyro til å gjøre jobben for seg. Hvorvidt det skyldes en mangelfull tiltro til kompetanse i landsdelen de angivelig er så opptatt av å brenne for, er nå én sak, for det er virkelig ikke mangel på verken scenearbeidere, bookingagenter eller lys- og lyd-folk, verken i Tromsø eller i Nord-Norge som sådan.

«Det er gjennom å bidra til å skape verdi for Nord-Norge vi på lang sikt sikrer vårt eget eksistensgrunnlag», står det forresten på deres egne hjemmesider.

Post pandemien, en periode som har vært beinhard for hele kulturnæringen, hadde det kanskje vært en idé å spørre seg om man kunne hatt en ørliten mer tiltro til, og en større bevissthet rundt, næringen i egen landsdel. Om ikke annet, siden banken er et selvbestaltet talerør for bærekraft. Det er i så måte fristende å lure på hva SNNs egne ansatte mener om saken.

Hva mener for eksempel SNNs Ragnhild Dalheim Eriksen, leder bærekraft, eller Tor Magne Oppheim, seniorrådgiver bærekraft, om at 15-20 semitrailere med utstyr (min gjetning) skal sendes tre-fire tusen kilometer opp og ned fra Oslo, i stedet for å bruke det vi allerede har her, som beviselig er mer enn bra nok? Jeg antar de har finregnet på dette, når de, tross alt, har to egne heltidsansatte med dette som spesialfelt.

Hele denne manglende viljen til å bruke lokale leverandører er heller ikke noe nytt. Akkurat det samme skjedde da en lignende folkefest ble laget av SNN i Harstad i 2018. Samme Oslo-firma ble brukt. Samme kritikk ble reist. Kritikken ble forutsigbart avfeid. De har med andre ord ikke lært noen verdens ting. At de da vasser i selvmotsigelser, gjør det ikke mindre ironisk.

Da Tromsø kommune i 2018, samme år som nevnte Glød-fest gikk av stabelen i Harstad, byttet bank fra SNN til DNB, var det ikke måte hvor skuffet SNN selv var, da det rammet dem selv. Det er gjerne da åpenbaringene er sterkest i de kretser.

«Vi registrerer at Tromsø kommune har valgt å prioritere en oslobank fremfor en bank i deres egen by. Det synes vi er trist», sa SNNs kommunikasjonssjef Stein Vidar Loftås snurt til Nord24. Det er tydelig at hovedinnholdet fra Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» («Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv!») ikke har nådd helt inn i bankens korridorer. For det er unektelig kun når det rammer SNN selv, at de selv våkner i pengebingen.

Det mest problematiske med hele Glød-arrangementet er likevel at denne monumentale pengemaskinen, i nordnorsk sammenheng iallfall, direkte blander seg inn i et marked hvor de selv ikke er aktører, med pengesummer som forkludrer både tilbud og etterspørsel (to enheter det er nærliggende å tro at det finnes en bevisst tanke rundt i bankkretser) for en hel bransje.

For det første er det å skape et inntrykk av at konserter er gratis høyst problematisk i seg selv, i hvert fall når en bank gjør det. SNN er ikke Equinor, Hydro eller Reitangruppen. Dette er en sparebank – «for folket». Og det skjer i et tidsrom hvor alle nivå innen kulturen har opplevd både massiv inntektssvikt, kompetanseflukt og konkurser.

For det andre vil et slikt arrangement gå rett i markedet og konkurrere med andre aktører, altså de som faktisk lever av dette til vanlig. I skrivende stund er det hemmelig hvilke artister det er som straks vil annonseres, men det er neppe småfisk de har fått inn det lukrative garnet sitt, så her kan man bare spekulere. Sondre Justad? Kari Bremnes? Dagny? Karpe? a-ha? Hadde ikke Röyksopp og Madrugada allerede vært klare for byen i samme periode, ville nok de også vært i folden.

Ergo konkurrerer SNN, bevisst eller ikke, med allerede eksisterende festivaler og aktører som hele året jobber som bikkjer for å skru sammen et attraktivt program i et marked som er hardere og tøffere enn noensinne.

Buktafestivalen, Rakettnatt, Kulturhuset, Studenthuset Driv og utallige klubbarrangører er derfor direkte rammet av denne aktiviteten fra SNN. At de selv er hovedsamarbeidspartner og bank (!) for flere av dem gjør bare det hele ytterligere tragikomisk.

Hvis SNN virkelig, i praksis, hadde ønsket å hjelpe kulturen, og skape den gløden de nå skal trekke 20.000 mennesker til Tromsø sentrum med, «til tidenes største konsert!», hadde de heller støttet allerede eksisterende kulturaktører med penger øremerket booking av artister.

Alle de nevnte festivalene kunne sopet inn én eller to headlinere hver de per nå ikke har råd til. De trofaste og hardtarbeidende klubbarrangørene kunne klint til med noe ekstra og kult de normalt ikke har økonomiske muskler til å booke. Lokale lyd- og lysfirma hadde fått sårt tiltrengte jobber. Kompetansen i landsdelen og byen hadde fått et løft.

Problemet er bare at da hadde ikke SNN fått solet seg i høstglansen på samme vis. Og da hadde det sikkert ikke vært like gøy. For dem iallfall.

De fineste gavene er, som kjent, de man gir til seg selv.