På lørdag så jeg WC-hopprenn på TV. Vår mann i bakken gjorde det ikke spesielt godt i første omgang; med et nødskrik kvalifiserte han seg til finaleomgangen. «Sukk, sukk», tenkte jeg, «kanskje er han helt ute av form og havner blant de siste på den endelige resultatlista». Så slo han tilbake i andre omgang og leverte omgangens lengste hopp; like langt som vinneren av rennet. Jeg hoppet i taket i rein glede og vår mann hoppet så langt ned i bakken at han hoppet seg langt opp på resultatlista, sjøl om han ikke kom helt i toppen. Hans innsats føltes som en udiskutabel seier. (Om han ikke lyktes like bra på søndag; lørdagens resultat står fortsatt som en seier.)
Da jeg før jul
leste kommuneadministrasjonens innstilling til handlingsplan for 2021-2025, hadde jeg samme følelsen som jeg hadde etter første omgang i lørdagens hopprenn: Nå går det rett på dunken! De foreslåtte kutt i kulturbudsjettet ville bli så store og så inngripende at det ville være fullstendig urealistisk å tro at flere av tilbudene innen bibliotek, kulturskole osv., noensinne ville klare å bli reetablert. Det ville bli ei rasering av kulturen i Tromsø i lang tid også etter budsjettperioden.
Men den politiske ledelsen i Tromsø kommune gjorde noe som kan sammenlignes med vår manns innsats i andre omgang. De forberedte seg grundig og presenterte et nytt forslag til kulturbudsjett. Dette forslaget ble så vedtatt av kommunestyret og konsekvensene av dette ble at viktige kulturtilbud i kommunen kan videreføres, sjøl om det ble litt budsjettkutt sammenlignet med tidligere år. Dette føltes også som en udiskutabel seier, og nå unngår man ei rasering av kulturlivet i Tromsø.
Det endelige budsjettresultatet for kulturen i Tromsø kan derfor sammenlignes med vår mann i bakken: Vi må ha ambisjoner om – og vi er gode nok til – å komme langt høyere opp på resultatlista. Det er derfor viktig at politikere nå ikke «slapper av», men arbeider målbevisst videre for å satse offensivt på videre utvikling av kulturlivet i Tromsø. Vi er en viktig kulturkommune, også i et perspektiv langt sør for Tromsøsvingen og langt nord for Ullsfjorden.
I all diskusjon om kommune, kommuneøkonomi og lovpålagte kommunale oppgaver er det viktig at vi hegner om og styrker kulturtilbudet i kommunen; dette spiller en viktig rolle for at Tromsø skal være attraktiv for næringsliv, for offentlige virksomheter, for arbeidstakere for eldre, voksne, ungdom og barn, for besøkende. Det er viktig for at Tromsø skal være attraktiv for alle. En stagnering i kulturbudsjettene kan resultere i at budsjettgrensene for områder som ivaretar lovpålagte oppgaver blir overskredet enda mer enn det vi har sett til nå.
Når enkelte sier at det er dyrt å være fattig og vi ikke kan satse på kultur i den økonomiske situasjon som kommunen er i nå, mener jeg at motsvaret må være at det er en politisk oppgave å sørge for at det ikke blir enda dyrere og hindre at vi i kommunen blir enda fattigere.
Kultur er viktig for at alle skal trives i kommunen; vi har teater, kor og symfoniorkester i toppklasse, et storband som spiller så bra at internasjonale gjestesolister tror det er et fullprofesjonelt band, forfattere og filmskapere som forteller historiene både om oss og for oss, humorister og komikere som har markert seg på øverste nasjonale nivå, visuelle kunstnere som stiller ut over nær sagt hele verden, og en drøss med dansere, musikere, band, solister som opptrer både for børs, bar og katedral internt i kommunen, men også på den nasjonale og til dels internasjonale scene.
Så har vi også en sann skog av festivaler, arrangører, teknikere, produsenter og andre tilretteleggere innen kulturlivet. Vi har et variert og svært kvalifisert kulturliv som gjør at kommunen kan leve opp til det som står i verdens beste Tromsøsang: "Du er perlen i Hålogaland!"
Det er en umulig oppgave å beskrive hvor grunnleggende, djuptfavnende og viktig dette er i våre liv; men for å nevne «the top of the iceberg» så er det kanskje nok å si «Dagny». På lørdagskvelden, ei stund etter vår manns kanonhopp i bakken, opptrådte hun på skjermen sammen med kringkastingsorkesteret. Det var litt av en konsert! Samtidig kunne jeg ikke unngå å legge merke til kringkastingsorkesterets konsertmester. Han har tidligere arbeidet som kunstnerisk leder i Tromsø Symfoniorkester (forløper til Arktisk symfoniorkester), hvor han gjorde en meget bra innsats.
Det er kanskje å overdrive at han også er et resultat av Tromsøs kulturliv, men det er all grunn til å hevde at han er «en av våre»! På den måten kan disse to stå som svært gode representanter for både kulturinstitusjonene og frilanserne i Tromsøs kulturliv. Det er veldig viktig at kommunen tar godt vare på begge disse kategoriene.
Jeg er tilfreds med at kommunen har klart å kjempe seg fram til et hederlig resultat for kulturen i Tromsø, et resultat som er så bra at det kjennes som en seier. Men for å holde oss til sportsmetaforen så må vi trene videre for at vi skal komme dit vi egentlig skal være.