Denne teksten er påbegynt fredag morgen, noen timer før Nasjonal Transportplan (NTP) ble lagt frem, fordi deler av den allerede er så forutsigbar at det ikke er noen vits å vente med å konkludere.

Hemmelighetskremmeriet rundt NTP er i grunn svært, ufrivillig komisk. Narrespillet består i at vi liksom skal vente i dirrende spenning til fredag formiddag og samferdselsminister Jon-Ivar Nygårds fremlegging før palmehelga før vi mener noe om den spennende planen. Dirr dirr i spenning.

Regjeringen har, egentlig, vært så lite interessert i å holde kortene tett til brystet, at de heller har kastet dem rundt seg som konfetti i et bulgarsk storbryllup, i håp om at dem det gjelder, altså hele landet, skulle bli søkkimponerte over deres handlekraft – før det offisielle fremlegget. Lekkasjene har vært mer massive enn TILs forsvarsspill i sesongoppkjøringen, og hemmelighetene frem mot pressekonferansen var derfor nær fraværende.

I NRK-saken «Her er alle lekkasjane fra nasjonal transportplan», som kom allerede onsdag denne uka, var det en bred oversikt over alle lekkasjene, tematisk inndelt etter fylker, der man kunne søke seg frem i alle de høytidelig bortlovede 170 milliardene som var tilført denne nært forestående og fryktelig hemmeligholdte planen. Spenningen knyttet til fremleggingen var på samme nivå som det er når du ser høydepunkt fra fotballkamper på YouTube.

Teksten herfra og ut er etter fremleggingen, en seanse som skjedde helt uten noen overraskelser. I hvert fall ikke på plussiden. Ingen vesentlige nye løfter kom.

I vårt eget fylke hadde sågar stortings- og opposisjonspolitikeren Erlend Svardal Bøe (H) et fikst ferdig leserinnlegg publisert under en time etter pressekonferansen. Han var, utrolig nok, veldig skuffet. Han visste altså om alt. Som alle andre. Han ga derfor regjeringen og sine posisjonspolitikere fra samme fylke en rekke ørefiker for mangelfulle planer til den nordnorske infrastrukturen. Også påpekte han at løftene deres om bygging av Nord-Norgebanen ikke var overholdt.

Det siste hadde han en særs god grunn til å gjøre. Nord-Norgebanen var, tradisjonen tro, ikke med i NTP. Se dét skulle tatt seg ut.

Vi er én og annen i den nordligste delen av landet som har vært ganske opptatt av tog opp gjennom årene, litt sånn som barn er når det kommer til Disneyland og sjokoladefabrikker; at konseptet finnes et sted der ute, i en fjern virkelighet, men at dette toget – når det kommer til stykket – er forbeholdt noen andre og mer heldige enn en selv.

Nord-Norgebanen, som er navnet på den tulleruske feberfantasien om tog videre nordover fra vakre Fauske til Tromsø, har siden 1958 – to år før vi hadde regulære TV-sendinger her i landet, i hvert fall i sør – stått bokstavelig talt bom fast, med unntak av en tarm rett vest til Fauskes havn, Bodø, der toget rullet inn på perrongen fire år etter. Siden har det i praksis skjedd null.

Den gang da hadde man uansett politikere med både visjoner, vilje og lysten til å bygge land, og å bygge det sammen med skinner og sviller. Etter dette har det vært skrevet så mange utredninger om hallusinasjonen Nord-Norgebanen at et par regnskoger har gått med i dragsuget, og tre generasjoner med ingeniører og utredningsskribenter har forsvunnet ned i den byråkratiske malstrømmen. Til ingen nytte.

Det har ikke vært mange politikere som har kjempet denne kampen for oss på Stortinget heller. De siste årene har det likevel vært en aldri så liten dreining. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 ble Nord-Norgebanen plutselig en het sak inn i valgkampen. Partier som ikke hadde vært nevneverdig opptatt av det, kastet seg på toget kun SV hadde krevd å kjøre.

Sandra Borch (Sp) ville nå også ha tog nordover, og selv Frps Per-Willy Amundsen overrasket alle på en direktesendt partidebatt på NRK med at han ville pinadø også ha tog, et politisk sjokk av dimensjoner så voldsomme at Bladet Nordlys’ politiske redaktør Skjalg Fjellheim skrev en oppglødd kommentar med overskriften «Hurra for Per-Willy!». Det var tider, det.

Selv Jonas Gahr Støre løp til slutt ned til den politiske perrongen på tampen av valgkampen, og utbasunerte knallhardt og krystallklart, slik bare han kan, at nå måtte altså denne Nord-Norgebanen jaggu utredes mer. Det var nesten svenske tilstander, landet der de er glade i å bygge jernbane.

I 2020 lot Torgeir og Hurra-Per-Willy seg avbilde på Oslo S av VG, som om de var et nyforelsket par på vei til sin første interrailferie sammen, samme dag som de la frem et representantforslag om å igangsette arbeidet med å realisere Nord-Norgebanen, som til alt overmål fikk gjennomslag.

Fylkesnes er den eneste som har fortsatt å snakke om tog, som om han mener det, men han har vært ganske alene. Aps representanter fra nord er ikke så hørbart opptatt av dette lenger. Cecilie Myrseth sa riktignok «Jeg skal hoppe på et tog i ganske stor fart» til Fiskeribladet da hun i fjor ble utpekt til nye fiskeriminister, men likevel. Ap ønsker ikke å bruke penger på dette. Det er en ærlig sak, men da må de innrømme det, ikke drive på med dette enerverende og saktegående togkrasjet av et løftebrudd.

Sandra Borch har hatt sitt utenomsportslige å stri med i opptakten til fremleggingen av NTP. Jeg tror hun har tenkt lite på tog. Per-Willy Amundsen vet muligens opp ned på en kuk, men hans politiske iver etter å få tog nordover er så lite erigert at vi ikke har hørt stort siden han flesket til med det overraskende stuntet sitt i 2019.

Folket i nord som ønsker tog føler seg som barn med en pendlende forelder som har flere hundre reisedøgn i året, som alltid lover å ta med seg gave på vei hjem, men som aldri har med seg noe annet enn sin egen taxfreekvote med sprit, og som lover at neste gang, neste gang, blir det gave.

Jeg har tidligere skrevet at jeg har gitt opp denne kampen, simpelthen fordi det er slitsomt å tviholde på forhåpninger man stadig vekk ser bukker under for politisk impotens og mangel på visjoner og gjennomføringskraft.

I dagens geopolitiske situasjon, som er så alvorlig at våre naboer Finland og Sverige har meldt seg inn i Nato, er infrastruktur med veier og jernbane vesentlige faktorer for landenes sikkerhet. Det skulle man ikke tro slo inn på denne siden av grensa.

Den uhyre viktige Ofotbanen, som frakter enorme mengder jernmalm fra Kiruna til havnene i Narvik, og som hvert år sender rundt 250.000 tonn fersk fisk andre veien, trenger kritisk en opprustning, aller helst dobbeltspor. Det siste skjer ikke. «Det kan bli aktuelt å øke kapasiteten på Ofotbanen» er den slappe lovnaden i NTP.

En avsporing på denne traseen tidligere i år fikk enorme konsekvenser for de involverte. Gruveselskapet LKAB alene tapte over 100 millioner svenske kroner om dagen - i seks uker. Havnedirektør Børge E. Klingan i Narvik anslo at de seks ukene medførte markedsmessige konsekvenser på mellom 5 og 7 milliarder kroner.

Det er jo også penger, men likevel ikke mer enn bare en tidel av kostnadssprekken til byggingen regjeringskvartalet (sprekken alene, altså), eller halvparten av budsjettsprekken av Follobanen, den 22 kilometer lange pendlertraseen mellom Oslo og Ski.

Lekkasjer fra NTP garanterte for øvrig, tidlig i uka, 23 milliarder til dobbeltspor mellom Oslo og Fredrikstad (der samferdselsminister Jon-Ivar Nygård er fra) og 10 milliarder til dobbeltspor til Hamar (der finansminister Vedum er fra). Det er da noe. Over Ofotbanen blir det nå muligens noen såkalte kryssingsspor. Det er å kjøpe nytt dusjkabinett når huset mangler tak.

Det er ingen grunn til å være optimist på vegne av Nord-Norgebanen. Den kommer sikkert til å bli utredet for mange millioner til, men spaden kommer aldri til å settes i jorda. Gid jeg tok feil., men jeg gjør ikke det. Det kommer ikke til å skje. Ikke i min eller andres levetid.

Når det snakkes om satsing på jernbane fra regjeringen, er det ensbetydende med aktivitet sørpå. I nord er det ensbetydende med flere utredninger. Eller ingenting. Skuffelser forårsakes alltid av forventninger. Det er all grunn til å skru dem ytterligere ned.