Det er førti år siden Trygve Hoffs sang «Folk e´ så bra» ble gitt ut. For dem som ikke kjenner den er det ei vise som skildrer en gutt på femten år som enda en gang er kasta ut av klasserommet på skolen, «han heter kanskje Per». Så skildres ei kvinne på tretti år som er arbeidsløs, hun sitter på kafeen med en rullings og drømmer ei lita stund, «hun heter kanskje Gunn», og til sist et pensjonert par som sitter og ser ut av vinduet.
Men selv om de opplever verden mest fra TV-skjermen, har de ei trygghet og de har hverandre. Det er en optimistisk sang, for disse menneskene har håp og drømmer selv om livet ikke helt går deres vei. Refrenget lyder slik; «Folk é så bra – du é så bra, folk é fin, du é så fin og livet er den beste medisin». Det er en sang til å bli glad av for Trygve Hoff synger inn menneskelig verdighet i det vanlige, litt vanskelige, livet.
Jeg tror sangen er sann. Gjennom over 30 år som prest i Tromsø kommune, både i byen og i distriktet, har jeg møtt utallige mennesker og vært inne i svært mange hjem, særlig knyttet til sorg. Jeg har møtt utrolig mange flotte mennesker. Ofte har jeg gått fra samtalene og møtene med en dyp respekt og en klump av glede inni meg, ikke minst fra møter med folk som har det krevende.
Folk klarer så mye, og det er så mange som holder motet oppe på tross av sykdom, plager, tap eller dårlig økonomi. Det er så mange som kjemper seg gjennom hverdagene, selv om de har store utfordringer. Og når nå mange rammes av altfor dyre matpriser og høye utgifter, er det mange som strekker seg lengre enn langt for å få livet til seg og sine til å henge i hop. Jeg kunne ha skrevet en bok om hvordan folk holder ut, kjemper med livet og klarer seg.
Dessuten er det så mange som støtter en nabo, handler inn for andre, måker snø, besøker, snekrer, transporterer og hjelper, uten at noe av dette er registrert noe sted. Jeg kunne skrevet en ny bok om den alminnelige gode hjelpsomheten. Det er så mange mennesker som er sjenerøse og gavmilde, som tenker på andre. Og da har jeg ikke engang nevnt den organiserte frivillige innsatsen i Tromsø.
La meg nevne ett eksempel jeg selv kjenner godt: Tenk deg alle som tar vakter for Kirkens SOS. Ikke bare tar de telefonen eller chatter og berger liv eller hjelper folk til å holde motet oppe, men før de kan gjøre det må de gjennom et ganske omfattende kurs. 60 mennesker gjør dette bare i Tromsø, uten annen betaling enn å kunne forsyne seg av en skål med twist og ubegrensa tilgang på kaffe.
Jeg må også nevne de mange som på jobben gjør en ekstra innsats. Jeg har vært på de fleste sykehjemmene og bosentrene i kommunen vår, og jeg har sett så mye varme, humor, vennlighet og omsorg. Om du skulle kjenne på mismot en dag, ta en tur innom fellesstua på Otium eller dagavdelingen på Laureng. Bli med på sangstunder på sykehjemmet på Kvaløysletta eller Mortensnes, bli med på skreimølje på Havtun på Brensholmen, for å nevne noe.
Folk er så bra. Og nå har jeg bare nevnt ett samfunnsområde. Jeg vet at innen offentlig omsorg og virksomhet er det et utall mennesker som legger ned langt mer tid, kjærlighet og engasjement enn det en kunne forvente. Det er lærere som stiller opp, barnehagepersonale, leger som ringer på kveldstid, brøytesjåfører som tar en ekstra sving der de vet en som er ufør bor, vaktmestre, pleiemedhjelpere, bussjåfører og ambulansepersonale. Mange folk er så bra.
Det som derimot gjør meg betenkt er at troen på at folk faktisk er bra, ser ut til – fra toppen av samfunnet – langsomt bli byttet ut med en form for snikende mistillit, at folk lurer seg unna eller ønsker å slippe unna. Når mennesker opplever at de ikke blir lyttet nok til av offentlige instanser som for eksempel Nav, kan det ha med dette å gjøre; de opplever at de blir møtt med for lite tillit.
Min erfaring er at de fleste syke, faktisk er syke. Det er heller slik i mange sektorer at folk går på jobb, selv om de burde være hjemme. De fleste arbeidsledige ønsker seg faktisk en jobb, de ønsker det mer enn noe annet. De fleste uføre er faktisk uføre, men skulle ønske at det var annerledes. De fleste som bruker offentlige tjenester, bruker dem fordi de trenger dem.
Men en følelse av mistenksomhet og kontroll har trengt seg inn i korridorer og kontorer; tenk om folk ikke er så bra, tenk om de prøver å lure oss. Og dermed bruker vi mer og mer tid på å kontrollere, registrere og dokumentere det vi gjør, i stedet for å gjøre det vi skal.
Selvfølgelig er det noen som sluntrer unna og som ikke er så bra. Selvfølgelig må vi ha noen kontrollmekanismer. Det gir trygghet at noen ser på tidsbruken min, kontrollerer reiseregningene mine eller undersøker om smørbrødene til et seminar faktisk er spist på seminaret, men det er også en grense for hvor nitid det skal være.
De aller færreste av oss ønsker å lure til seg noe som ikke er vårt. De fleste av oss ønsker å gjøre en god jobb. De fleste er bare hjemme når de er syke, de fleste er faktisk bra. De fleste yter heller litt ekstra. Til syvende og sist handler det om tillit, troen på at de rundt meg faktisk gjør sitt beste, at de er bra, at du er bra. Og de aller, aller fleste, er så bra.