Uansett hva tilhengerne av turistboomen sier, veksten i besøksnæringen skaper problemer.

Det er ikke kun «koselig å høre utenlandske språk i Storgata». Og det er ikke – som våre venner i Nordlys mener – «som å klage på for mange bøker på biblioteket». Å redusere problemene til syt og surking er å ikke ta dem seriøst nok. For problemene er der, uansett om vi vil eller ei. Problem som kan bli svært destruktive for Tromsø som besøksmål samtidig som de vil redusere livskvaliteten til oss som bor her.

At så mange fra både nær og fjern har lyst til å komme hit er selvfølgelig veldig stas. Det gir store effekter for både næringsliv og private når pengesterke utlendinger skal bo, spise, oppleve og nyte det Ishavsbyen har å by på. Som mange helt riktig peker på bidrar turistene til å holde liv i langt flere restauranter, kafeer, butikker og annet næringsliv enn det Tromsøs egen befolkning gir grunnlag for.

Men den gylne medaljen har en etter hvert svært merkbar bakside. iTromsø har de siste ukene skrevet om noen av de negative effektene av turisteksplosjonen.

Skyhøye hotell- og restaurantpriser, studenter og vanlige leietakere som skvises ut av Airbnb-gjester, kurs- og konferansearrangører som skygger banen på grunn av manglende kapasitet, og – ikke minst – oppførselen til noen av turistene som driter i hagene til folk, som kjører bil i skiløypene og som skaper trafikkfarlige situasjoner på veiene når de er ute på ekspedisjoner. For å nevne noen av det mest opplagte.

«Overturisme» er et begrep som ikke har så mange år på nakken. Første gang det ble lansert var i forrige tiår da populære turistdestinasjoner som blant andre Barcelona, Amsterdam, Firenze og Venezia begynte å – bokstavelig talt – bli oversvømt av reiselystne. Trykket på destinasjonene ble så stort at myndighetene så seg nødt til å ta grep – eksempelvis ble det innført høye besøksavgifter, forbud mot privatutleie i enkelte bydeler, overnattingsskatt, adkomstbegrensninger, og det ble satt i gang reklamekampanjer for å få færre, ikke flere, til å komme. Med varierende hell.

Amsterdams kampanje for å få færre engelske menn til å komme for å holde utdrikningslag i byens «Red Light District» ble ingen direkte suksess, statistikk viser at det faktisk kom flere enn før kampanjen. Dog har flere og flere av de mest populære destinasjonene rundt om i verden sett seg nødt til å ta aktive grep for å dempe det noen kaller «people pollution», eller forurensing av folk.

Nå er Tromsø i ferd med å komme dit – selv om vi selvfølgelig ikke kan sammenlignes med de største turistmetropolene når det kommer til volum. Men under høysesong for vinterturismen, det vil si fra slutten av oktober til mars, vokser Tromsøs befolkning med opp mot 15 prosent – hver dag.

Estimater fra reiselivet selv – Avinor, havnevesenet, Visit Tromsø og NHO Reiseliv – tilsier at det enkelte dager i høysesong er så mange som 15.000 tilreisende i Tromsø samtidig. Med en befolkning på knappe 80.000 sier det seg selv at det merkes både for oss som bor her og dem som kommer på besøk. Det er som om Oslo skulle ha fått 150.000 tilreisende besøkende, hver dag.

Bortsett fra de direkte effektene som tidligere nevnt – prisnivå, kapasitetsproblemer og trengsel er det et par overordnede forhold som burde få reiselivsbransjen og reiselivsmyndighetene til å ta grep.

Nordlys- og vinterbyen Tromsø markedsfører seg som en liten arktisk storby omgitt av storslått og uberørt natur. Reisevaneundersøkelser viser at det er nettopp dette som lokker folk fra Asia, Sør- og Nord-Amerika og resten av Europa helt opp til 69 grader nord.

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes, og Tromsø begynner å få et dårligere rykte. Et kjapt søk på nettet og i sosiale medier viser en økende tendens til at de som kommer reagerer på lange køer på flyplassen, dyre hoteller, «heavy traffic and crowds», dårlig service hos tur- og opplevelsesoperatører, useriøse utleiere, og generelt en «turistifisering» av byen.

«Det er ikke like koselig som sist jeg besøkte Tromsø», skrev en engelsk turist på Instagram. En annen reagerte på Reddit på at lokalbefolkningen ble presset ut av byen på grunn av høye boligpriser. «De blir erstattet av nordlysguider og bartendere fra Milano and Lisboa …».

Det er ikke kun privatreisende som begynner å oppleve en metning. Som daglig leder i konferansearrangøren Vican, Natalie Lorentzen, uttalte til iTromsø merkes dette tydelig i form av færre henvendelser og at kunder flytter arrangement til andre byer.

I dag sysselsetter reiselivet i Tromsø over 4.000 personer direkte eller indirekte. Det er ansatte på hoteller og restauranter, i den turistrelaterte handelsstanden, i transportnæringen og i opplevelsesbransjen. Det er den største private næringen vi har her i byen, større enn eksempelvis bygg- og anleggsbransjen når det kommer til antall ansatte. Verdiskapningen er beregnet til over fire milliarder kroner, og de direkte skatteinntektene til kommunen er på vel 100 millioner kroner.

Med det i mente er det merkelig at ikke myndighetene og bransjen er mer på ballen for å motvirke de negative effektene «people pollution» fører til. Inntrykket man sitter igjen med er at både byråkrater, politikere, reiselivsmyndigheter og bransjen selv klør seg i hodet og fremstår som både overrasket og - noe - handlingslammet.

Men det holder ikke å tro at ting vil gå seg til, og at turiststrømmen vil vare evig. Tromsø har en reiselivsstrategi som ble vedtatt noen år før pandemien. Det er på tide å børste støv av, og oppdatere denne. En prekorona-strategi er et kart som ikke lenger stemmer med terrenget.

Kommunen vedtok også nylig å tilsette et råd for «reisemålsledelse» der representanter for kommunen, reiselivet og innbyggerne skal bli enige om hvordan reiselivet skal bli mer håndterbart. Ordfører Gunnar Wilhelmsen har også vært på banen med ønske om å etablere et felles destinasjonsselskap for å kunne sende noen av turistene ut av byen, selv om hans invitasjon til nabokommunene ikke akkurat ble møtt med stormende jubel.

Turistskatt er et virkemiddel som vurderes, og Tromsø vil søke om å få bli testkommune. Da vil det forhåpentlig bygges noen flere utfartsdass og parkeringsplasser så turistene slipper å bæsje i busskur eller parkere midt på veien for å se nordlys. Turistskatt er imidlertid omstridt, og kan tidligst innføres om noen år.

Det trenges imidlertid at det tas tak nå, før det er for sent. For hva skjer om «Nordens Paris» begynner å oppleves som «Nordens Pattaya»?