Dette kåseriet ble opprinnelig publisert i oktober.
Det er som om høsten tenner lys i vinduene der inne. Det skjer så plutselig, at det er mørkt før det er kveld, at man står utenfor og ser inn. Kanskje er man på vei ut med søpla, eller kanskje er man på en liten rusletur, på rømmen fra inneluft, elektrisk bråk og oppvaskmaskin-utplukking da man legger merke til det: Tusenvis av lys bortover gatene, gule firkanter med levd liv bak ruta, hus på hus, blokk på blokk, oppå hverandre, over sundet, bortetter fjellene, over fjorden. Jøss, så mange vi er. Det måtte liksom bli mørkt før man husket på det.
Mon tro hva vi alle sammen holder på med der inne. Noe kan man jo se der utenfra, en krøllhåret feminin far med forkle som knar en deig med en tankefull mine, noe som skjer, sikkert et barnehyl om å være ferdig på do eller noe annet akutt som avbryter de seige knabevegelsene, og borte vekk er han. I et annet vindu like ved – to ungdommer som ligger henslengt på en gedigen hjørnesofa, det blålige lyset fra TV-en som slår urytmisk mot de hvite ansiktene, stirrende ned på mobilen. En skygge på en vegg av det som ser ut som en mor.
Å gå sånn bortover en gate og se inn i andres liv, er en egen kunst. Man må holde øynene i retning lyset akkurat lenge nok til å få et blaff av mennesker som tror de har privatlivets fred, men ikke så lenge at man risikerer å se noe man ikke vil se, noe som fordrer at man må ta en telefon, i verste fall banke på døra.
Sett utenfra gikk det ganske så bra med oss som nasjon under korona. Vi er vante til å holde oss for oss selv. De fleste av oss foretrekker det nok også. Foretrekker å stikke på butikken en ekstra tur når man nettopp har kommet hjem og pakker ut av handleposene og innser at man har glemt å kjøpe sukkeret man trenger for å bake kaka til klassefesten. Foretrekker det fremfor å banke på hos en nabo, døra av muligheter man da åpner for alt som kan skje, hva prisen man egentlig må betale for det lånet blir. Det er ikke alle som bare vil ha en pakke farin i retur som takk.
Naboskap er jo skumle greier. De som ikke har opplevd det selv en gang, har sikkert lest om det i avisen. Naboene som trenger hjelp av en tingrettsdommer for å avgjøre hvor gjerdet skal stå, hvem sin feil er det egentlig at det kom rotter i veggene i det vertikaldelte huset. Og kanskje er man selv både gul og blå av erfaringer, fra den gangen man hjalp den eldre naboen med å finne tilbake til Hjartet på rette staden etter at hun hadde kommet borti input-knappen på fjernsynskontrollen. Den ene gangen som absolutt ikke ble den ene gangen, men et jordskred av telefoner hver kveld om du kunne være så snill å komme innom en kort tur, du som er så lett på foten, å leke TV-reparatør igjen.
Eller kanskje man har bodd i kollektiv med grenseløse mennesker som bretter andres truser mens man selv ikke er hjemme, som stjeler fellesskapets doruller og samler på dem i høyden inne på sitt eget rom, som holder bofellesskapet som gisler i stua mens de klimprer fram sin nye låt og uten ironisk distanse gråtesynger om å begrave kjæledyret sitt. Kanskje har man bodd med et menneske som kun spiser det som av egen fri vilje har falt på bakken, og som pusser tennene med en seljekvist for ikke å få i seg mikroplast.
Ja, det var et annet sted i det som føltes som et annet liv. Likevel, har man først blitt kjent med hvor mørkt det kan være inne i et menneskesinn, følt seg som en fange i eget skinn, da er man ferdig traumatisert. Da syns man at det er helt greit å holde verdens koseligste naboer på en armlengdes avstand, slå av en prat på hver sin side av gjerdet, ønske hverandre god jul, men aldri gi gaver, aldri spørre om hjelp, aldri be hverandre inn. Tydelige grenser. Mitt. Ditt. Ikke vårt.
Men det er jo litt leit, kan man tenke, når man rusler sånn i høstmørket og titter inn, at det er slik. At det mest sannsynlig sitter mange mennesker i den blokka som ligger på bakketoppen opp til høyre som føler seg ensom nå, folk som kunne sittet rundt et kjøkkenbord sammen. I den blokka der oppe, den som aldri står helt mørklagt, hvor det alltid er noen våkne, kanskje bor det Tinder-leie mennesker der vegg i vegg, mennesker som kunne tålt å elske hverandre, men som aldri sier mer enn et «hei» i forbifarten i gangen. For hvem vet, liksom.
Kanskje står det en alenemor bak det opplyste soveromsvinduet med blomstergardiner, som er ferdig dollet opp og sender en melding til venninnene om at det ikke blir noe etterlengtet kino og vin i kveld, barnevakten er syk, nok en gang. Kanskje sitter det et menneske i etasjen under, en bestemor man bare ikke har rukket å bli kjent med, som mer enn gjerne hadde tatt med seg strikketøyet opp en trapp for å være der for noen andre, for å løfte en liten pysjamaskropp opp av sprinkelsenga i halvmørket for å trøste, putte sutt trygt i munn.
Tenk om vi faktisk er løsningen for hverandre, her vi sitter bak hvert vårt vindu. Tenk om en pakke farin bare kunne få være en pakke farin.
Det er sånt man kan tenke mens man rusler ute i det første høstmørket, sniklåner andres liv. Men så kommer man inn, tar av seg skoene, på med lestene, setter seg ned i den myke sofaen og ser ut. Plutselig virker det så mørkt der ute, kanskje til og med litt skummelt. Nei, huff, det tryggeste er nok likevel å holde seg inne.