Vi har dog en oppgave å utføre alle sammen, og det er å gjenerobre «slagmarken» etter to år med pandemi. Utelivsbransjen er sektoren som er absolutt hardest rammet av smitteverntiltakene, og de trenger påfyll, for ellers risikerer vi at vi mister noe av det som gjør Tromsø mer levelig. Og som har tatt lang tid å bygge opp.
Jeg så på Facebook i går at Sindre Helmersen i år feirer 20 år som byens fremste delikatesseleverandør. For en reise den karen har hatt – fra det vesle «hullet i veggen» der han og Marco solgte parmesanost, parmaskinke og espresso til byens befolkning – til dagens mat og vinbar, som – når sant skal sies – må være en av de kuleste plassene i Nord-Norge når man har lyst til å ta en kjapp matbit og et godt glass vin eller øl.
Sindre er kanskje den fremste eksponenten for Tromsø som mat- og drikkeby, ettersom han tross alt var blant de aller første som så sporendringen i løypa, og som var frempå nok til å hive seg på den bølgen av kulinarisk interesse som har gjort Tromsø til en by å regne med.
Men han er ikke alene om å ha vært med på – og bidratt veldig til – det løftet som Tromsø har hatt de siste 15–20 årene når det kommer til tilbud, kvalitet og kultur for gode mat- og drikkeopplevelser. I dag er Mat-Tromsø ikke lenger en vits.
For 25–30 år siden – omtrent da jeg flyttet til Tromsø – var en Mydlandpølse med Galla-ketchup eller varm landgang med salat og dressing (LSD) på Skjerneskiosken det som tromsøværingene så på som byens signaturrett. Eller muligens tacopizzaen på Yonas eller gulasjsuppa på Mirage, eller ostegratinerte pannekaker på Paletten.
Du hadde for så vidt en håndfull vannhull som var de kulinariske alibiene i Ishavsbyen – plasser som vi kunne invitere langveisfarende gjester til for å vise at vi ikke var helt lost her oppe i steinrøysa. Men vi brukte dem i nokså liten utstrekning selv.
Emmas Drømmekjøkken, Compagniet, Peppermøllen og Fiskekompaniet (de restaurantene jeg husker best fra slutten av 1900-tallet) holdt nivået høyt nok til at vi kunne slå i bordet med spisekart som ikke var til å skjemmes over. Vi hadde også et internasjonalt alibi i byens eldste restaurant, Tangs i Bankgata.
I årene som fulgte kom Markens Grøde og De 4 Roser, og man hadde også Arctandria – som fortsatt holder koken.
25 år senere er bildet et helt annet. Ikke bare med tanke på antall restauranter med ambisjoner – men også på hvilke krav Tromsøs egne innbyggere stiller.
I dag er vi snublende nært å få Michelin-stjerner til Tromsø. Vi har en liten klynge restauranter som er i den absolutte norgeseliten – Smak, Mathallen, Emmas, (nylig avseilte) M/S Bjørnvåg og Fiskekompaniet (en fin gammel traver) holder meget høyt nivå.
Men vi har også en hel dunge med restauranter av høy klasse i nivået like under – Maskinverkstedet, Bardus, Helmersen, Full Steam – for å nevne noen – restauranter som er med på å skape gode restaurantopplevelser hos både tilreisende og fastboende. Etter dem fyller Suvi, Hildr, T, Graffi, Du Verden, Casa Inferno, Nitty Gritty m.m. på med gode og ujålete mat- og drikkeopplevelser som ingen trenger å skjemmes for.
For ikke å snakke om de mer drikkeorienterte plassene – Amtmannens, Agenturet, Balthazar, Solid, Huken og Skarven bar. Listen kan gjøres lang.
Det er ikke bare pengesterke turister som har ført til at restauranttilbudet i Tromsø er på nivå med det man burde forvente av byer med dobbelt så stor befolkning. Tromsøværingene er blitt flinke til å spise godt, og til å kjenne igjen – og forvente – kvalitet.
Selvfølgelig har ikke dette skjedd i et vakuum – vi er ikke upåvirket av bølgen som har dratt over resten av verden med kokkeprogrammer, restaurantsnobberier og vinanmeldelser i hytt og vær. Men i Tromsø føles det som om vi har fått til noe eget, noe som er unikt hos oss her oppe.
Jeg tror det er en snøball som begynte å rulle et par tiår tilbake i tid, og der den kritiske massen er blitt for stor til å stanse. Nå er vi vant til å få servert top notch på tallerkenen når vi går ut og spiser – og det finnes ingen vei tilbake. Det er mange som har bidratt til å sette toget i bevegelse.
Sindre Helmersen er en av de viktigste aktørene her, det må vi faktisk gi ham veldig mye kred for. Og sammen med ham har vi eksempelvis gjengen bak Smak-festivalen, og kokker som Gunnar Jensen, Anders Blomkvist og Yvonn Steffensen.
Men du finner også produsenter av mat og drikke som har skjønt at vi lever midt i et av verdens rikeste matfat med råvarer fra hav og land som er helt unike i verdensmålestokk. Og som skjønner at det vi lager her oppe – alt fra lammekjøtt og boknafisk til tørket og saltet torskerogn – er noe folk gjerne putter i kjeften, uansett om man er tredjegenerasjons tromsøværing eller tilreisende nordlysturist.
Derfor liker jeg – som ihuga amatørkokk – å gå innom min egen lille «lysløype» på veien fra jobb på Prostneset til bussen i Havnegata. En kjapp visitt innom Alanya eller Torabi i Storgata for å få friske urter, krydder og grønnsaker, så en stopp hos Søstrene Ingebrigtsen i Kirkegata for kjøtt, en kjapp kopp kaffe mens jeg saumfarer delikatessedisken hos Helmersen vis-à-vis Rødbanken etter ost, skinker og pølser før jeg ender opp på Dragøy på Kystens Hus for blodfersk fisk og skalldyr.
Kom igjen, folkens – vi er drittheldige som har det slik. Og de som har bidratt til at vi er havnet her fortjener all mulig ros og støtte. Vi fortsetter etter at pandemien er over også.