Nordlendinger som innimellom befinner seg sørpå får høre mye rart. Det er ikke alltid man trenger å hisse seg opp over det som sies, det hender faktisk at vi får så mye skryt at man må titte beskjemmet i bakken. Kanskje særlig når det hevdes at vi er så gjestfrie og ekstra hyggelige, og at man bare kan vandre husimellom på kaffe, nær sagt uten å banke på. For det stemmer jo ikke.
Det er mulig dette fenomenet med å bare lande uanmeldt på kjøkkenstolen hos naboen – og ikke si noe mer enn «Har du kaffe?» - fortsatt eksisterer på den nordnorske landsbygda. I den idylliserte sosialiseringa nordpå er livet så uformelt at man ikke trenger å si hei engang, og det er så selvsagt at folk har tid til kaffe at man ikke trenger å spørre om de har tid, bare om de har kaffe.
Men i den grad dette fortsatt finnes, tror jeg det er mer et bygdefenomen enn noe særskilt nordnorsk. Jeg har liten erfaring med bygda sørpå, men det skulle ikke forundre meg om livet i et lite dalføre i Tynset er ganske likt et lite nabolag i Malangen. På samme vis er det nok ganske likt i byer og tettsteder over hele landet, og min erfaring er at det sosiale livet i byen har forandret seg.
La oss titte litt nærmere på en gammel kjenning, nemlig ordet «besøk». Jeg vokste opp i ordnede forhold i Finnsnes sentrum, med både gatelys og husnummer. Der drev ikke folk og ramlet inn dørene uanmeldt. Men jeg kan huske at foreldrene mine hadde noe vi kalte «besøk». Vi ungene holdt oss ofte litt unna dette «besøket», og jeg kan huske vi pleide å spørre: «E besøket forn?».
Dette «besøket» kunne egentlig være når som helst. Det kunne inntreffe i helgene, men det foregikk også midt i uka. Da kalte man det gjerne «ettermiddagsbesøk». Det ligger litt ordet hva slags selskap dette var; nemlig etter middag, og naturlig nok ikke så langt utover kvelden. Et ettermiddagsbesøk varte typisk fra halv seks til sju – Dagsrevyen begynte halv åtte, og de fleste foretrakk å se Dagsrevyen hjemme.
Det var nok ganske vanlig å avtale et besøk, men det var ikke så formelt ut over det. Man hadde ikke med seg noe, og det ble ikke servert noe mer enn ettermiddagskaffe, som høres ut som bare kaffe etter middag, men som betyr kaffe med et lite kakestykke eller vafler eller noe kjeksgreier til. Man bakte ikke kake eller den slags til besøk, det skulle være enkelt. «No må du ikkje begynne å styre», er den mest hørte replikken fra de besøkende.
Jeg har forhørt meg litt med noen venner som bor i byen, om de går på besøk (eller i besøk, det varierer litt om man sier på eller i besøk). De fleste begynner bare å le, for de hadde nesten glemt dette ordet, eller i alle fall konseptet med å gå på besøk. Og de færreste klarer å huske sist de var på ettermiddagsbesøk hos venner midt i uka.
Jeg kan bekrefte tendensen. Siden år 2000 har jeg bodd på Finnsnes og i tre ulike nabolag i Tromsø. Jeg kan huske noen få ganger at det var naboer på besøk på Finnsnes, men ellers handlet mye om sosialisering av unger. I Tromsø har jeg knapt vært inne i husene til naboene mine. Jeg kan huske at det ble arrangert fest ved en innflytting, da møttes de for første gang, de som hadde vært naboer i ti år.
Joda, jeg vet – ekte byfolk møtes ute på byen, ikke i Ekornes-krokene i boligfeltet. Det er nå i alle fall det de sier. For min del skjønner jeg ikke ordentlig hvordan dette systemet fungerer. Møter man folk på byen, og blir kjent, og fortsetter å møtes på byen til man dør? Stiger man aldri over terskelen i hjemmets lune rede, og får se hva det går i, der hjemme? Konfirmasjonsbilder, Skeidar-kunst, krushunder og godt brukte dokoster. Er det ikke da man blir venner, på ordentlig?
Svaret er kanskje at byfolk også går i hjemmene til hverandre, men i mer formelle sammenkomster. Det inviteres, det vaskes, man ankommer med blomster eller vin – snart blir det kanskje begge deler – det hilses på nye folk, nettverket vokser, tulipanene sprader på nypynta langbord, spillelisten går i alle rom. Man er ikke på besøk, man er på fest. Ingen spør etter kaffen, man spør hvilket distrikt rødvinen kommer fra.
Det er ikke godt å si hva som tok livet av besøket. Pengene, kanskje? Sosiale medier – hvem har tid til å gå på besøk når det fins en facebook-venn du ikke kjenner som hadde bursdag i går? TV – det var trygt å gå på besøk på tirsdager i monopoltider, men nå kan det være både europacup og favorittserier å gå glipp av. Sinnasnekkern, sjuende sesong.
Det er ikke min stil å si at alt var bedre før. Men jeg har stor tro på mer besøk.