«En personlig tragedie». Det var omkvedet helt fra toppen av det politiske maktapparatet i Norge, og ned til bunnen av kommentarfeltene, da nyheten slo ned om at justisminister Tor Mikkel Waras samboer hadde blitt siktet for å ha diktet opp en straffbar handling.

Denne handlingen, og noen nært sammenfallende, der Waras familie og hjem hadde blitt utsatt for trusler og ubehageligheter, var blitt møtt med berettiget avsky fra alle hold. Støtten til familien var unison. Slikt ønsker vi ikke i landet vårt. Slikt fordømmer vi. Vi skal tåle harde fronter og uenigheter. Men ett sted går grensen, og det er lenge før trusler og ildspåsettelser.

Når det folk trodde var reelle angrep på justisministerens antas å være iscenesatt, er det fortsatt en samstemt enighet. Nå er det en tragedie. En personlig tragedie, attpåtil. Det er ingen oppegående folk som dømmer Tor-Mikkel Wara selv i denne saken. Det er rett. Wara er verken mistenkt eller siktet, og det er derfor liten grunn til ikke å vise den permitterte justisministeren medfølelse.

Rettsprinsippet om at ingen er skyldige før de er dømt, gjentas selvsagt også i denne saken. Det er rett, men når statsadvokaten tar ut siktelse mot samboeren til justisministeren, politimyndighetens øverste sjef, er det all grunn til å tro at de har en brukbar sak.

For dette er ikke bare en mistanke, men en siktelse, med påfølgende ransaking av deres bolig, avhør og beslagleggelse av bevismateriale. VG skriver at siktelsen kommer etter materiale PST har tilegnet seg ved montering av et skjult kamera ved ministerens bolig. Selv justisministeren har blitt avhørt som vitne. Den siktede benekter dog all skyld.

Saken er uansett så ellevill, på så mange nivå, at den hadde blitt ledd av som overdreven, usannsynlig og lite troverdig, hadde den dukket opp ei en TV-serie, en film eller ei bok. Å koke dette ned til en personlig tragedie virker derimot underlig, sett fra utsiden.

Før i tiden var begrepet som oftest i bruk i mediene når noen hadde begått selvmord, som et nedtonet begrep, fordi man ikke ville snakke om det vonde og tabuiserte. Andre tilfeller var av typen person som av forskjellige årsaker hadde gått til grunne, der husdyr hadde lidd under det. Nå later det til at «personlig tragedie» er synonymt med «begått kriminalitet». For noen iallfall.

Frem til tidspunktet der saken fikk den brå og, for de fleste av oss, uventede vendingen, manglet det ikke på beskyldninger, merkelapper eller nedrige karakteristikker av teaterstykket fra Black Box Teater, som er opphavet til all viraken. De ble sågar anmeldt til politiet i desember av Laila Anita Bertheussen, Waras samboer, hun som nå er siktet.

Oslo-politiet henla straks saken, men Bertheussen klaget avgjørelsen videre til statsadvokaten, som ga henne medhold og påla Oslo-politiet å etterforske saken videre. Mandag denne uken ble saken henlagt på nytt. Da ble Frp-nestor Carl I. Hagen rasende, og anmeldte påtaleansvarlige for grov embetsforsømmelse.

Den evig ukontrollerbare Sylvi Listhaug, som selv ufrivillig måtte gå av som justisminister, har også vært hard i klypene mot teateret. I en facebook-post skrev hun onsdag at teateret er direkte skyld i truslene og bilbrannen Wara og samboeren har opplevd. Hun krever sågar en unnskyldning fra teateret, og ber dem slutte å fremstille seg som offer.

Facebook-posten ble slettet rett etter siktelsen av Waras samboer. Å slette egne tabber i sosiale medier er den nye måten å ikke ville si unnskyld på, selv om den reelle effekten er den samme som å brenne ei bok om du vil ha bort innholdet i den.

Oslo Frp foreslo også å fjerne all kommunal støtte til Black Box Teater, fordi de ikke likte innholdet i teaterstykket. Kun Frp stemte for. Liberalisme og frihet er ikke like gøy når en selv blir rammet av den.

Statsminister Erna Solberg, som jeg trodde hadde vett til å holde seg unna dette, gikk onsdag løs på teateret med grove beskyldninger om at ubehagelighetene mot Waras hjem var deres ansvar. Og hun gjør det samtidig som hun ber teateret «ha litt ryggrad», og kutte deres mistanker om at de kriminelle handlingene var iscenesatt. Noe de altså mest sannsynlig var. Selvmotsigelsene står tettere enn antall avgåtte justisministre i hennes egen regjeringsperiode.

Selv med de nye opplysningene i hende vil hun ikke beklage uttalelsene sine, men kommer heller i radioprogrammet Politisk kvarter med et trumpsk og unnvikende «her er det slemminger på begge sider»-utsagn. Hun burde heller vist at hun hadde litt ryggrad og beklaget uttalelsene sine.

Tor-Mikkel Wara selv har også gått ut mot teateret, og sa i Aftenposten (17.12.18) at «Black Box Teater er moralsk konkurs». Rekken med moralske pekefingre mot teatret er lang. Den er betydelig mindre mot Waras samboer.

La meg ile til å påpeke at jeg ikke har sett teateroppsettingen, i likhet med Erna Solberg og mange andre av dem som kritiserer eller støtter det. Jeg synes også grepet med å filme private hus virker klønete, unødvendig og kokett provokativt, og jeg er helt sikker på at jeg hadde mislikt det, om det samme hadde skjedd meg selv og min familie.

Men jeg mener likevel statsråder, og i særdeleshet statsministeren, skal være særdeles forsiktig med å kommentere spesifikke kunstverk/oppsettinger/stykker, og særlig når de selv blir kritisert av dem. Det er ikke så lenge siden alle som nå klager gikk rundt og ropte #JeSuisCharlie

Det er nå lite som tyder på at vi får noen unnskyldninger fra verken Listhaug, Hagen, Oslo Frp, Wara eller noen andre som tidligere har tatt parti på det som iallfall tyder på å være feil side. Det er også lite som minner om den beinharde retorikken «lov og orden-partiet» Frp normalt har overfor kriminelle. For det er jo en personlig tragedie.

Så kommer lakmustesten. Hadde begrepet «personlig tragedie» kommet på banen fra de samme, om det var en tilfeldig gærning, en politisk motstander eller en fremmedkulturell som sto bak dette? Og hadde kravet om en unnskyldning fra teateret avtatt? Jeg tillater meg å tvile. For når politikere eller andre kjente folk av ulike årsaker blir fersket og havner dypt i klisteret, og i særdeleshet blir tatt for kriminelle handlinger, er det nesten alltid personlige tragedier.

Vanlige folk som blir tatt i kriminelle handlinger skal derimot beklage, ta sin straff og vise ryggrad. Men det ligger nesten alltid en personlig tragedie, eller flere, bak en stor andel av de kriminelle handlinger som begås. Folk som har ruinert egne og andres liv, begått utilgivelige feil og ødelagt for både seg selv og andre. Vi vasser i personlige tragedier blant oss. Det er bare så dumt at de personlige tragediene blir mer og mer forbeholdt kjendiser og profilerte politikere.

Hvis siktelsen mot Laila Anita Bertheussen fører til en dom, står vi først og fremst foran en superdrøy politisk handling, ment for å stemple, sverte og svekke politiske motstandere og aktører i kulturlivet. Den personlige tragedien hennes er da underordnet her.

Og den bør iallfall rangeres milevis under den faktiske tragedien som ligger i at kulturarbeidere i et teater, som har beveget seg trygt innenfor ytringsfrihetens rammer, har blitt mistenkeliggjort for å være årsaken til terrorisering av andres liv.