Denne uken holdt Dualog-sjef Morten Lind-Olsen et foredrag under en Innovasjon Norge-konferanse i Tromsø, hvor han hengte byens politikere verbalt til tørk.
Han var frustrert og mente at «ofte foretas det ikke rasjonelle beslutninger. Det er som om sunn fornuft er avskaffet» (Nord24, ekstern lenke).
Han stiller seg på lag med andre smarte folk innen sitt felt, som Øystein Stray Spetalen, John Fredriksen, Ingebrigt Steen Jensen, Olav Thon for ikke å glemme Donald Trump. Vellykkede menn som tror sin suksess er automatisk overførbar til politikk, og mer enn gjerne forteller om det.
Ideen om at alle politikere mangler fornuftige tanker er ikke noen ny idé. Men noe særlig fruktbar er den ikke. Det første premisset man må akseptere i et demokrati er at det ikke er noen som har monopol på fornuften eller sannheten.
Uenighet, kompromiss, meningsbryting og aksept om at flertallet får sin vilje er forutsetninger som må være på plass i et velfungerende demokrati, og det er i brytningen mellom de ulike meningene samfunnet utvikles og går fremover.
Hadde det eksistert en udiskutabel fornuft, slik Lind-Olsen beskriver den, kunne vi bare skrinlagt demokratiet og latt den klokeste av oss styre landet, uforstyrret fra alle idiotene som bor her, også kalt folket. Eller diktatur, som det også heter.
Er det noe vi i 2017 liker å lytte til, er det vellykkede menneskers superkurer for rask og effektiv «quick fix», enten det er for å få seg «sommerkroppen» med minimal innsats, bli rik raskt uten å jobbe eller nå, få samfunnet på rett kjøl, med noen «enkle grep».
I en privat bedrift har direktøren kun et styre og eiere å svare til. Attpåtil er ofte lederen selv inne på eiersiden. Det gir betydelig andre muligheter til effektiv ledelse.
Kompromiss kan man inngå kun når man selv ønsker det. Det er rimelig langt fra å lede staten eller kommunen på nåde fra folket og å bli bedømt gjennom valg hvert fjerde år.
Samtidig må politikere samarbeide med partier og mennesker med helt andre verdier og prioriteringer enn dem selv for å gjennomføre noe som helst. Hestehandler må inngås.
Man må stadig møtes på halvveien. Man må lytte til folk som også er uenige med deg. Kanskje man til og med har noe å lære av andre? Noen mener det.
Ledere i privat næringsliv gir ofte mye tilbake til samfunnet. Lind-Olsen har ledet Tromsø-firmaet Dualog gjennom flere tiår og skapt en internasjonal bedrift og et titalls arbeidsplasser i Tromsø.
Han har også vært en av ildsjelene i TUIL. Han har nok gitt mer tilbake til Tromsø enn mange politikere. En oppriktig applaus til dét. Å mene at slik suksess er overførbart til å lede en kommune eller landet er likevel en enkel og feil analyse.
Alle er i sin fulle rett til å klage på politikerne og delta i det offentlige ordskifte. Men å stille seg på sidelinja og lire av seg uttalelser om at fornuften er forduftet, er verken konstruktivt eller spesielt sjarmerende, og i verste fall bare destruktivt.
Til slutt må det sies at det kun er én gruppe som er enda mer overbevist om at de sitter på den hele og fulle sannheten, og som selvsikkert deler den med resten av verden uten et snev av nyanser. Det er aviskommentatorene.