Bodø blir europeisk kulturhovedstad i 2024, sammen med den estlandske byen Tartu. Mine gratulasjoner til nordlandsbyens innbyggere er ekte og oppriktige. At kulturminister Trine Skei Grande ble ydmyket i full offentlighet for sin arroganse mot prosjektet, gjorde det hele bare enda mer gledelig.

Den geografiske avstanden mellom Bodø og Tromsø er, med sine over 500 kilometer (den er kortere mellom Oslo og Bergen) såpass stor at en reell rivalisering sjelden gjør seg gjeldende i det virkelige livet. Rivaliseringen mellom byene kommer først og fremst til syne når man konkurrerer direkte, som i fotball, eller som i den temmelig polariserte debatten om PCI-senter, da den herjet på sitt verste.

Ellers er vi, relativt sett, ganske gode venner. Det er likevel krefter som ønsker det var annerledes, og som derfor prøver å skape et inntrykk av at Nord-Norge henger så uhorvelig mye mer sammen enn det faktisk gjør, i jord, fjord, skog, stein og vei (minus tog). Sparebanken Nord-Norge (SNN) er en aktør som har gjort dette til en sport henimot det lidenskapelige.

I et innlegg skrevet av Trude Glad, konserndirektør for banken i Helgeland og Salten, under tittelen «Europeisk kulturhovedstad – en stor mulighet for Nord-Norge», publisert i en rekke aviser i hele regionen, forsøker hun å tegne dette bildet, med en pensel bredere enn papiret hun maler på. Det er liksom ikke måte på hvor nordnorske vi er i Nord-Norge, hvor tette bånd og hvilke synergikrefter som oppstår i spennet mellom by og land i hele regionen, fra Bindal i sør til Hornøya i nordøst.

Når Bodø om fem år blir europeisk kulturhovedstad (og altså ikke «hovedstaden i Europa», om noen lurte), vil det først og fremst merkes i Bodø by, og det er topp det. De anslagsvise ringvirkningene for hele regionen Nord-Norge SNN ramser opp er noe ganske annet, og i beste fall berusede gjetninger. Noen dokumentasjon finnes iallfall ikke. Men når de rettmessige champagnekorkene i Bodø har landet, kan det virke som de ikke har klart å slutte festen i SNN, og at de har fortsatt å drikke boblende stimuli med begge hender.

Her er en greatest hits av champagnemarinerte poenger i kronikken. Bodø som europeisk kulturhovedstad vil nemlig gi følgende ringvirkninger, alt ifølge SSNs konserndirektør:

• Bidra til et sterkere Nord-Norge

• Bli et av tidenes største løft for nordnorsk kulturnæring og frivillighet

• Føre til at aktører på tvers av landsdelen vil jobbe tett sammen de neste årene.

• Få landsdelen til å stå igjen med en styrket kultursektor

• Befolkningstallet i Nord-Norge vil slutte å gå nedover. Kvalifisert arbeidskraft ut av regionen vil avta og antall søkere til akademia vil slutte å gå ned. Fraflytting vil erstattes av hjemflytting.

• Kultur vil igjen fungere som en vesentlig drivkraft for samfunnsutvikling

• Millioner av ekstrakroner til prosjektet vil bidra til «å utvikle gode konsepter til glede for innbyggere i byen, landsdelen, landet og verden».

Bidragsyteren som gir de 50 ekstra millionene til en bedre verden er, i fall du ikke har gjettet det foreløpig, SNN. Banken som er mer enn en bank. Banken som drysser gull over landsdelen, helt fra egen lomme. For, som Trude Glad skriver: «Slik kan vi bidra til å fremme samarbeid og samhandling i hele landsdelen […] Hele landsdelen kommer til å stå igjen med en styrket kultursektor, nye samarbeidslinjer og ny kompetanse».

Jeg har, som nevnt over, ingen behov for å stikke tannbørster i hjulene til denne fremtidige festen i Bodø, men det må likevel være lov å be SNN besinne seg, både i deres høytflygende og livsfjerne beskrivelse om hva Nord-Norge er, samt hvilken rolle de selv har eller ønsker å ta.

For det pompøse språket, det udokumenterte pølsevevet og det gullforgylte selvbildet deres er høyst problematisk, da det åpenbart er ment å skape en historie om Nord-Norge som en mye mer sammenfattet enhet enn det virkelig er, og attpåtil med SNN selv som den egentlige spydspissen, løftet opp av sine egne beskrivelser av seg selv.

Da Tromsø søkte om å arrangere OL, var det heller ikke måte på for noen vanvittige konsekvenser det ville få for hele Nord-Norge, men like lite som jubelen sto i taket i Kirkenes, Berlevåg, Sulitjelma, Bodø og Mosjøen da søknaden ble offisiell, tror jeg skuffelsen da avslaget kom var like forsvinnende på de samme stedene. Mens mange i Tromsø følte seg både besviken og förbannad, sikkert også inkludert i SNNs indre gemakker.

Og det er fordi Nord-Norge som region er så forbanna diger og fragmentert at selv ikke verdens største vinteridrettsarrangement klarer å skape massiv synergi for så vanvittig mye mer enn en eventuell arrangørby og omkringliggende områder. Det var jo nettopp denne feilslutningen fra Trine Skei Grande, da hun sa at hele Nord-Norge bare skulle spleise på dette, som satte masse sinn i kok både i og utenfor Bodø.

Derfor er det ganske skrudd allerede nå i 2019 å slå selvsikkert fast at Bodø som europeisk kulturhovedstad, om fem år, vil gi oss et sterkere Nord-Norge, at det vil påvirke befolkningsveksten, at det vil gi landsdelens tidenes løft og at «kultur igjen vil fungere som en vesentlig drivkraft for samfunnsutvikling» (som om kulturen har blitt redusert til en frosk i dvale i lang tid, helt til SNN nå kom og kysset den og fikk frem dens egentlige og glemte potensial).

Og det må være lov å være tvilende til at arrangementet i Bodø i 2024 vil «bidra til å utvikle gode konsepter til glede for innbyggere i landsdelen, landet og verden», om SNN skriver aldri så mange berusede innlegg, bruker aldri så mange av sine overskuddsmillioner til å investere i det eller folder sine hender og ønsker det intenst. Iallfall ikke på det nivået SNN lover. Akkurat som at byen Tartu i Estland heller ikke kommer til å bli verdens navle etter den parallelle, helårs kulturmarkeringen i 2024 er over.

Det er sikkert ment motsatt, men dette seminar- og eventspråket om Nord-Norge er i ferd med å boble over i det parodiske, og fremstår sågar som generert ut av noen underliggende mindreverdighetskomplekser på vegne av landsdelen. Klart vi skal heie på våre naboer, klart vi skal stå sammen når det kreves og klart vi skal tenke over både by-, fylke- og regiongrenser.

Men det er en syltynn tråd mellom sunn, nordnorsk patriotisme og denne arktiske onaneringen som er i ferd med å bite seg fast i det offentlige ordskiftet.