Folk som bor i distriktet og folk som bor i storbyen er først og fremst like.
I det langstrakte Norge trengs moderne politikk for å skape like muligheter for gode liv i hele landet. Da må vi først være ærlige om likheter, motsetninger – og myter – om bygd og by, sentrum og periferi.
Uken etter påske hadde vi to levende dager sammen i Lofoten. Vi er Lena Amalie Hamnes fra Svolvær, som vil bli ordfører i Vågan, og Jonas Gahr Støre fra Oslo, leder for Arbeiderpartiet. I Lofoten traff vi folk som tør å tenke nytt og satse stort: Vi møtte en offensiv reiselivsnæring som trenger gode løsninger for fellesgodefinansiering og samferdsel for å ta det neste steget. Jonas høstet tang sammen med Angelita Eriksen og Tamara Singer som flyttet hjem og til Lofoten for å utvikle en fremtidsnæring i tang og tare. Og han besøkte Johan-Martin Langaas Berntzen som hvert år sender én million kilo fisk fra Lofoten til sultne markeder over hele verden.
Felles for alle er at de lever i og av samspillet mellom bygd og by. De er avhengige av kunder, samarbeidspartnere og infrastruktur både i Lofoten og i Tromsø, Oslo, Italia, Korea og Japan. Dette samspillet må vi styrke. For å klare det må vi være ærlige om forskjellene som faktisk finnes mellom bygd og by – og samtidig slå hull på mytene som ikke er sanne.
Det er forskjeller mellom bygd og by. Men forskjellene handler om mer enn geografi. De handler om ressurser, makt og innflytelse. Den som har beskrevet dette best, er Stein Rokkan, en av landets mest betydningsfulle samfunnsvitere. Han er opphavsmannen til begrepet «sentrum-periferi», mye brukt for å forklare utviklingen av norsk samfunnsliv. Det samme gjelder et annet av hans ordpar, nemlig «stemmer teller, ressurser avgjør».
Stein Rokkan binder også oss, Lena og Jonas, sammen. Lena vokste opp i huset der Rokkan ble født i den vesle bygda Pundslett lengst øst i Vågan. Jonas studerte ved Sciences Po i Paris, universitetet der Rokkan var gjesteforeleser. Vi mener begrepene han lanserte på 60-tallet, er like relevante i dag.
Arbeiderpartiet har i snart et århundre hatt en politikk som erkjenner at det finnes forskjeller i makt og innflytelse i Norge. Vi mener grunnleggende at politikk er nødvendig for å regulere et marked som ellers ville skapt enda større forskjeller. Utbygging av universiteter, differensiert arbeidsgiveravgift, gode samferdselsløsninger og en styrket kommuneøkonomi er eksempler på politikk som skaper like muligheter for alle. Arbeiderpartiet er fortsatt partiet som med stolthet vil stå for en politikk der bygder og byer utvikles skulder ved skulder.
Skal vi lykkes, må vi ikke sette byer og distrikt mot hverandre og gjenta myter, slik noen gjør. Da må vi mobilisere mot en politikk som lar spenninger mellom sentrum og periferi øke. Dagens høyreregjering øker forskjellene – også mellom by og land. De har gitt milliarder i skattekutt til de rikeste, de fleste av dem bosatt i sentrale strøk, mens de med minst har fått dårligere råd. Regjeringen svekker de distriktspolitiske virkemidlene og tvinger gjennom reformer mot folks vilje.
Frustrasjonen blant folk er høyst reell når politiet ikke oppleves «nært», men tvert om er mindre tilstede. Når kommuner og fylker slås sammen med tvang. Når postombæring reduseres slik at folk på bygda ikke lenger skal få lese avisen hver dag. Eller når nasjonal transportplan satser på store veipakker i sentrumsnære områder, men ikke i distrikt med store avstander: I Lofoten hjelper det lite med en storslått havstrategi dersom veier, fly og hurtigbåter ikke utvikles slik at fisk og sjømat fraktes like effektivt ut av regionen som turister fraktes inn.
Arbeiderpartiet kjemper for et sterkere fellesskap og en politikk med rettferdig fordeling i kommuner, regioner og i Norge. Skal vi skape sterkere fellesskap i landet vårt, må vi også bekjempe lettvinte klisjeer og myter om ulikheter i levd liv i byer og i distrikter. Myter som at det bor en viss type mennesker i byen og en annen på landet. Vår erfaring er at du finner stort sett de samme typene både i bygd og by.
Folks hverdagsliv er mer like enn ulike. Lofotungdommens referanser, musikksmak og interesser skiller seg lite fra jevnaldrende i Oslo, Flekkefjord, Vadsø eller Paris – uten at de av den grunn mister sin lokale identitet. Sentrum er der man til enhver tid har nettdekning. Også når vi slår oss ned med familie, tenker vi nokså likt, enten vi bor i Svolvær eller i Oslo. Vi vil ikke ha for lang avstand til butikken og barnehagen – og heller ikke til natur, kultur og opplevelser som gir oss en grunn til å skaffe barnevakt en gang i blant. Og vi vil at foreldrene våre skal ha trygge og verdige forhold om de havner på sykehjem eller trenger hjelp hjemme.
Folk bor ikke i landets bygder og småbyer fordi de ikke har et valg. Tvert om velger de å bo i samfunn de tror på. Og folk flest misunner ikke folk i Oslo. I det Distrikts-Norge som Lena kjenner fra Lofoten, skuler man ikke mot en innbilt elite når en høyt utdannet akademiker flytter til stedet. Da rydder man heller klar ei tomt og ønsker en ny nabo velkommen.
Arbeiderpartiet vil satse på en moderne distriktspolitikk som forsterker den naturlige selvfølelsen og framtidstroen som preger småbyer og lokalsamfunn landet rundt. Vi vil ha flere desentraliserte studieplasser, ikke færre. Vi vil ha en sykehusstruktur som gjør at folk ikke er engstelige for å rekke frem til fødeavdelingen når et nytt familiemedlem melder sin ankomst. Vi vil prioritere velferd – skolemat, SFO, og skikkelige tilbud med vei, buss og ferge – for alle, i hele Norge.
Samtidig må vi ha en politikk som utvikler byene, der vi satser tungt på kollektivtransport, reduksjon av utslipp og utjevning av sosiale forskjeller mellom bydeler. I Oslo, Jonas’ hjemby er det fortsatt mange års forskjell i levealder mellom øst og vest i byen
Alt kan aldri bli likt, men vi kan gjennom politikken skape likere muligheter uansett hvor man bor. Det er derfor vi to, Lena og Jonas, har valgt politikken. Lena lokalt i Lofoten, Jonas for hele landet.