Tirsdag 10. oktober markeres Verdensdagen for psykisk helse for 32. gang. Dagen ble oppretta av World Federation For Mental Health i 1992. Formålet var å øke kunnskapen rundt psykiske lidelser i befolkningen og for å motvirke stigmatisering og skam forbundet med psykisk lidelse.
Innholdet i Verdensdagen har endra seg fra 1992. I dag er formålet med dagen «å øke befolkningens kunnskap, forståelse og åpenhet om hva som styrker og svekker den psykiske helsen, og mobilisere tiltak som styrker folkehelsen». Dagen markeres i mer enn 150 land og årets tema er «Vi trenger å høre til # lag plass», og handler om å gjøre våre viktigste møteplasser mer inkluderende.
At dagen har vært markert her i landet i over 30 år, gir grunnlag for å spørre om det økende søkelyset på psykisk helse har ført til ei bedring av folkehelsa. Hvorvidt det er mulig å avgrense psykisk helse fra den generelle folkehelsa, er ei problemstilling jeg lar ligge i denne sammenhengen.
Som den største nasjonale opplysningskampanjen om psykisk folkehelse, har verdensdagen bidratt til en økt bevissthet om forhold som erfares som vanskelig i livet. Utsagn som at alle har en psykisk helse har slått gjennom i både dagligtalen og i media. I dag er det et langt større søkelys på vanskelige følelser enn det var på 1990-tallet. Samtidig har nok denne åpenheten, slik jeg ser det, ført til at visse faser i livet, som det å være ung eller det å bli gammel, har blitt ensbetydende med det å ha det vanskelig.
I ulike media, er det å presentere seg som «psykisk syk» nærmest blitt en trend. Uttrykk som «å slite» viser ikke lenger til kroppslig slitenhet som følge av hårdt kroppsarbeid eller fysisk sykdom, men er ensbetydende med at livet erfares som vanskelig. Daglig kan en lese om kjente og ukjente som «sliter psykisk». Samtidig kan en ikke underslå at stadig flere, både unge, eldre og folk midt i livet, opplever mange utfordringer og problemer i de ulike livsfasene.
Som ungdom kan en oppleve kjærlighetssorg og å bli holdt utenfor venneflokken. Som middelaldrende kan en begynne å tenke over om det er dette jeg ønska ut av livet mitt? Skal jeg virkelig gå i den vante tralten resten av mitt arbeidsliv? Eller, som eldre, er det å miste sin partner gjennom flere tiår, ei påkjenning en trenger psykisk helsehjelp for å komme seg gjennom? Sagt med andre ord; er vonde følelser, enten de opptrer tidlig, midt eller seint i livet, ensbetydende med å ha psykisk uhelse eller er det det en del av det å være menneske?
Sykeliggjøringen av det å leve, eller medikaliseringen av livet, som enkelte kaller fenomenet, har bidratt til økt fokus på diagnoser og lidelser. Ifølge Folkehelseinstituttet vil mellom én av seks og én av fire, oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse, ikke i løpet av livet, men i løpet av ett år. Det er foruroligende, og vi må spørre oss om hvilke faktorer som har medvirka til denne utviklinga.
Tidligere var sorg noe en måtte forvente å oppleve gjennom livet, noe som de fleste kom seg gjennom bare en tok tida til hjelp. I dag heter det at man kan bli syk av sorg. Sorg har fått plass i det internasjonale diagnosesystemet ICD som diagnosen «komplisert sorglidelse». Nylig rapporterte 1/3 av dagens studenter å ha en psykisk lidelse, og hele 40 prosent av de kvinnelige studentene rapporterer plager som tilsvarer psykiske lidelser. Dette tyder på at mange unge mennesker opplever å leve vanskelige liv, men er det det samme som å ha en psykisk lidelse?
Som nyutdanna sykepleier på Åsgård Sykehus i 1980, var jeg, og mange med meg, svært kritiske til sykeliggjøring av det vi kalte menneskelige livsfenomener. Det å oppleve kjærlighetssorg i ungdomstida, å stryke til en eksamen eller det å ikke bli bekrefta, kjentes helt grusomt ut der og da, men de fleste av oss kom oss og livet gikk videre.
I dag tenker jeg ofte på om vi som voksne har vært tydelig nok i å videreformidle til barn og etter hvert barnebarn, at det å kjenne seg lei og trist en dag, ikke er det samme som at den psykiske helsa er i ulage. Når symptombelastningen er stor nok, varer over tid og er av en bestemt karakter, vil kriteriene for en klinisk diagnose på psykisk lidelse være oppfylt.
Ved psykiske lidelser foreligger det et uttalt tap av funksjon med tanke på skole, jobb eller familie. Har dagens psykiske helsetjenester for stort fokus på diagnostisering heller enn å finne mer «jordnære» måter å hjelpe venner, arbeidskollegaer eller familiemedlemmer til å leve et, for dem, bedre liv?
Jeg skulle ønske at framtidige markeringer av Verdensdagen satte søkelys på forskjellen mellom det å oppleve at livet er utfordrende og det å ha en psykisk lidelse. Når livet kjennes vanskelig og smertefullt, kan støtte av nære venner og familie være den beste hjelpa.
Å ha en psykisk lidelse med plagsomme symptomer, krever derimot oftest helsehjelp dvs. helsepersonell som utøver kyndig hjelp og behandling. Forskjellen er vesentlig, spesielt med tanke på utforming av framtidas psykiske helsetjenester, men også for å leve livet.