Begrepet «velferdsmiks» finnes ikke i norske ordbøker. Likevel påstås det fra Næringslivets Hovedorganisasjon NHO at dette er en norsk tradisjon.

Begrepet «tradisjon» finnes i norske ordbøker og en av betydningene er at en tradisjon er en hevdvunnen sedvane. NHO påstår at det er en norsk sedvane at velferdstjenester innenfor helse og omsorg tilbys av det offentlige, av private kommersielle krefter og fra private ideelle krefter. Budskapet gjentas i lignende ordelag av høyresidens tenketank Civita og høyresidens politiske partier.

Det er fra midten av 1700-tallet fremveksten av et pleie- og sykehustilbud til forskjell fra hospitalsvesenets oppbevaringsanstalter for uhelbredelige syke, starter. Først i form av militære sykehus og med medisinvitenskapens gjennombrudd, fikk vi det som i dag er de diagnostiske og (noen ganger) helbredende sykehus.

Var private krefter med å skape dette? I aller høyeste grad. Religiøse aktører som indremisjon med sitt kristelige og sosiale arbeid, metodistene og den katolske kirke, var alle med. Verdslige organisasjoner som Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening og flere andre (ofte) kvinnelige foreninger, var med.

Med det første norske universitet og medisinerutdanning fikk vi i 1826 Rikshospitalet som hoved- og undervisningssykehus. Fra 1867 fikk vi på privat initiativ fra indremisjonen, den første norske sykepleierutdanning. For å dekke Forsvarets behov for sykepleiere, begynte Røde Kors å utdanne sykepleiere som kunne tjene om armeen ble mobilisert. Så kom Norske Kvinners Sanitetsforening og da det ikke ble krig mot Sverige, begynte de sin kamp mot tuberkulose og utdannet sykepleiere for det. Ved flere kommunale sykehus som Ullevål-, Haukeland- og Troms og Tromsø sykehus, ble det startet kommunale sykepleierskoler.

Dagens velferdsmodell har en start i privat og offentlig samarbeid. Når det likevel ble omformet til å kun bli et offentlig ansvar, både økonomisk og utdannelsesmessig, så skyldtes det flere forhold. En grunn var at selv der det var privat, så var det det offentlige som i stor grad la det økonomiske grunnlaget.

Og i et langstrakt land som Norge fantes det ikke private interesseorganisasjoner som kunne gi likeverdige helsetjenester. For sykepleierne var en offentlig godkjenning på grunnlag av en ensartet utdannelse viktig for å sikre kvaliteten på pleien. Etter den kom i 1948 har Norsk Sykepleierforbund over tid overført ansvaret for sykepleierutdanningens faglige innhold til universitets- og høgskolesystemet.

Så ja, det er en norsk tradisjon for at private og offentlige har samarbeidet om å utvikle helsetilbudet, men det har aldri vært noen norsk tradisjon for kommersielle private i den norske helsetjenesten.

Når det offentlige har overtatt det fulle ansvaret har det vært begrunnet i at det ikke kan være en forenings verdinormer som bestemmer tilbudet; økonomiske midler er ulikt fordelt og med offentlig finansiering blir ikke tilbudet fragmentert. Gjennom demokratisk vedtatte lover og forskrifter gis det retning for å gi et forsvarlig helsetilbud til alle. Norsk helsevesen er offentlig, og det finnes et mindre antall private stiftelser som er offentlig finansiert og som drifter i samsvar med norsk lov. Men noen tradisjon for «velferdsmiks» med private kommersielle, har vi aldri hatt i Norge.