Å bruke små, enkeltstående eksempel på å fortelle noe stort og komplekst, er en kjent metode i elementær pedagogikk. Media er veldig glad i det.

Det nye sjokket nå er at det er noe fantastisk som skjer i Nord-Norge. Nå tar Nord-Norge over. Nå må vi se mot nord, nå må «dere i nord» fortelle oss sammenhengene, lære oss noe, nå vi vil vi skjønne hva det er dere gjør.

Det har vært fine dager i nord den siste uka. Denne delen av året, når høst glir over i vinter, gradestokken kryper under null og mørketiden begynner å melde sin ankomst, er Nord-Norge på sitt fineste. Lyset på vei inn og ut av mørketiden er det aller vakreste. Så vi har det fint.

Når dette på toppen av alt sammenfaller med den første snøen sørpå, de døgnene vi i nord gapskratter og ler, halvt medlidende og halvt skadefro, over dumme søringer som ikke kan kjøre bil på glatta, med sommerdekk, er det klart for vårt årlige spise-popkorn-og-se-på-innenriksnyhetene.

Superavansert og høyteknologisk værvarslingssystem preller av søringene som vann på olja gås, for de nekter plent å skifte til vinterdekk samma faen, fordi de mener seg fritatt for slikt, siden de bor i Syden. Noen dager og centimeter med snø etterpå er det dommedag i sør og tidlig julaften i nord.

Dronebilder av trafikken rundt Oslo ser ut som et VM i billøp for femåringer med promille på 1,5. Og da hylflirer vi hest og uhemmet her oppe. Vi i nord er ikke bedre. Dere i sør er ikke bedre.

I år har det vært andre toner, for her har den kollektive galskapen slått følge med noe så uviktig og viktig som fotball. I nord elsker vi å aksle underdogtrøya, å være undervurdert av sør, noe vi jevnt over er. Det er helt topp. Det er forventninger som genererer skuffelser, og når noen har lave forventninger til deg, er sjansen for positive overraskelser store. Som når en danske stiller til start i et langrenn eller VM i fjellklatring. Da kan det, bokstavelig talt, bare gå oppover.

Sånn er det også med fotball og Nord-Norge. Lenge var ikke Nord-Norge regnet som en del av landet når det kom til denne idretten. Lag fra nord fikk ikke engang være med i cupen, og måtte derfor spille en egen cup, mot hverandre. Først i 1963 ble vi innlemmet i Det Gode Selskap (følgelig er alle cupgull før 1963 å regne som juks, og bør derfor slettes og kunngjøres ugyldige).

På Wikipedia, som jo alle vet at skrives av blærete kaffe latte- og naturvindrikkende søringer på Grünerløkka, står det følgende: «Etter at de nordnorske klubbene fikk delta i Norgescupen fra 1963 mistet turneringen noe av interessen». Sorry, altså! Ti år etterpå ble det likevel mulig å delta i en slags kvotert greie, mens det høye nord først fra 1979 ble involvert i seriespill, som om vi var vanlige, likeverdige mennesker.

Nå og da er det noen av lagene i nord som ypper seg mot toppen. I de siste årene har til og med Bodø/Glimt klart å vinne serien to ganger. Det tredje seriegullet er dessverre bare en utenkelig kjedereaksjon av bananskall unna å bli innkassert. Prestasjonen er selvsagt stor og imponerende.

I år har de ikke kunnet cruise inn til seier uten å bli forstyrret av et annet lag fra Nord-Norge, også kjent som Tromsø IL (TIL). Dette har fått pressen sørpå til å våkne, samt de som ikke er veldig interessert i fotball, de som ikke holder ordentlig med en klubb, men er nordnorske og «synes det er stas med to lag i nord». De som heier på geografi, og ikke fotball.

Fansen til de to forskjellige lagene ønsker derimot at motstanderen skal rammes av blødende fotsopp, kollektivt nervesammenbrudd og akutt diaré. Slik det skal, bør og må være.

I sør er de derimot kjempefascinert av dette, altså at to lag fra nord kan være så steike gode, attpåtil på samme tid. Det siste uken har undertegnede blitt kontaktet av tre forskjellige mediehus sørpå, for å komme på eteren og forklare dette for dem, hva det skyldes, fortelle hva i det huleste Gokk som skjer i nord om dagen. For dette er jo veldig spennende!

Jeg synes jeg hører morgenmøtene i redaksjonene i sør. «To lag i nord kan bli de to øverste lagene på tabellen ved endt sesong! Dette er jo helt utrolig! Sykt! Vi ringer noen i nord, det er jo så langt å reise, så spør vi om de kan forklare hva det er de gjør «der oppe» som er så bra. For dette må jo ha en forklaring, en kausalitet! Kanskje hen kan gi oss en ramsalt forklaring! Kanskje banne litt også! Rydd forsiden og fronten!»

Lukk så øynene og hør for deg lyden av applaus, jubel og hender som klasker hardt mot hverandre, mens de løper rundt bordet og gir hverandre high-fives.

Mantraet er ikke ulikt slik det var for noen år siden, da næringslivsaktører og politikere i hele landet skrev kronikker og holdt foredrag om alt vi måtte lære av Island, etter at det islandske herrelandslaget i fotball hadde spilt bra i flere kamper på rad. Da måtte vi se til Island. Lære av dem. Bruke det til å løfte alt fra selvtillit og bunnlinja, til kronekurs og fødselsratene. Noen få år etterpå hadde vi ikke noe å lære av dem likevel.

I nord ser vi nok litt annerledes på dette. De fleste av oss, i hvert fall. At to klubber er best, er så uvanlig at om det skulle stå seg til slutt, vil det være første gang. I 1996 møttes de samme lagene i cupfinalen, i Det Sanne Slaget om Nord-Norge, så det vil nok skje dann og vann, så lenge vi får være med.

Så kan man spørre seg: Hadde det vært like interessant om to lag fra for eksempel Vestlandet gjorde det bra, om Viking og Brann kjempet i toppen? Hadde vi snakket om den samlende kraften, den vanvittige synergien som reiser seg i spennet mellom Bergen og Stavanger? Eller da RBK og Molde kjempet om tittelen, var det da snakk om hva er det de gjør i Midt-Norge for tiden?

Det er cirka 20 mil mellom Trondheim og Molde. Samme mellom Stavanger og Bergen. Mellom Tromsø og Bodø er det 54 mil med vei. Det er 12 mil lengre enn avstanden mellom Oslo og Bergen. Den dagen noe så sinnssykt skjer, at Vålerenga og Brann havner i tetstriden, skal jeg holde motivasjonsseminaret «Hva kan vi lære av nabobyene Oslo og Bergen?» Så skal jeg ringe en artig journalist på Majorstuen. Kanskje en friskus på Bryggen også. Det blir spennende.

Dette minner meg om da Madrugada (fra Nordland) og Lene Marlin (fra Tromsø) gjorde det bra og ble nasjonalt superpopulære samtidig. Det var samme gnålet da. «Noen stjerner krysses. Wow! Vi har en sammenheng! Kan det være mørketiden? Nordlyset? Midnattssola? Tørrfisken? Oluf?»

Den provinsielle klistrelappen på Nord-Norge, for det er akkurat dét det er, dette tankesettet avdekker, er en total mangel på å se landet som det er, mer enn det er en genuin nysgjerrighet på å skjønne det. Nord-Norge er like sammensatt som resten av landet er det. Noen ganger er noen av oss veldig gode til det vi holder på med. Noen ganger er flere det samtidig. Akkurat som i sør. Neste år er det noen andre.

Mosjøen, Bodø, Tromsø og Kirkenes er byer med egen identitet. Landsdelen utgjør 35 prosent av Norges areal og 9 prosent av befolkningen. Vi er en halv million knalliser sletret ut over 112 951 km². Hele England er 130 279 km². De snakker neppe om en felles identitet mellom Southampton i sør og Newcastle i nord, til tross for at byene ligger nærmere hverandre enn Bodø og Tromsø.

Men vi skal ikke klage, slik det snart kommer til å jamres ut av alle radioapparat, når «Nordnorsk julesalme» proklamerer at vi «levde med hua i handa», til alt overmål på «ei frossen og karrig jord». Men det er fint å være undervurdert, for all del. Og snart kommer vi og tar dere, pingler i sør.