Vi har akseptert sannheten om at det nye klasseskillet går mellom dem som befinner seg innenfor og dem som befinner seg utenfor boligmarkedet. Tør vi å prate om konsekvensene av dette klasseskillet?
Klasseskiller er et stort samfunnsproblem som vi langt på vei har klart å kvitte oss med i Norge. Begrepet er forbundet med så mye sterke følelser at vi skal være varsomme med bruken av det. Likevel er det så mange kjente konsekvenser med skillet i boligmarkedet at det fortjener å bli debattert.
Vårt nye klasseskille kombinerer flere grunnleggende og tradisjonelle konflikter samtidig: Økonomiske interessekonflikter, generasjonsmotsetninger og kulturelle motsetninger. Mekanismene vi ser er gjenkjennelig i forhold til tradisjonelle klasseskiller, der de som har sikret seg en gunstig posisjon «trekker stigen opp etter seg» i bestrebelsene etter å sikre egne verdier, og dermed gjør det vanskeligere for nye grupper å ta del i den samme velstanden som dem selv.
Av og til oppstår det utfordringer der vi som samfunn og fellesskap må ta i bruk nye grep. De nye løsningene blir møtt med forutsigbar motstand, og nesten uten unntak er det de godt voksne iblant oss, de som allerede befinner seg trygt innenfor boligmarkedet, som protesterer sterkest.
Fortetting. I flere tiår har fortetting både vært et mål og et virkemiddel, både for å kunne bygge mer kostnadseffektivt, utnytte tomtegrunn og infrastruktur bedre og for å redusere behovet for biltrafikk og dermed oppnå miljøgevinst. Fortetting møter alltid motstand, og først og fremst fra dem som befinner seg i boligmarkedet fra før av.
Integrering. En av våre største samfunnsutfordringer handler om å redusere utenforskapet gjennom god integrering. Dette gjelder innvandrere, ja, men det gjelder også andre grupper som må innlemmes i nærmiljøene, som psykisk utviklingshemmede, russyke og psykisk syke i rehabiliteringsfaser. Integrering møter alltid motstand, først og fremst av dem som allerede befinner seg i boligmarkedet og som frykter at verdien av deres bolig reduseres med «sånne folk» i nabolaget.
Inkludering. Som samfunn er det viktig at vi klarer å stoppe fremveksten av ensomhet, og at vi bidrar til å få etablert bydelshus eller andre sentrale møteplasser i nærmiljøene. Erfaringene er at de som allerede er etablert i boligmarkedet motsetter seg dette, av frykt for at slike etableringen vil føre til økte kostnader. Dessuten er ikke behovet merkbart for dem som allerede er etablert; selv er de jo inkludert fra før av.
Hjelp for å bringe unge inn i boligmarkedet. «Alle» fremstår som opptatt av at ungdom må hjelpes inn i boligmarkedet. Men dette lar seg jo ikke gjennomføre ved hjelp av bare ett tiltak, som gunstig finansiering. Også andre grep kreves, som å få på plass tiltak som reduserer byggekostnadene, ved å redusere behovet for parkeringsplasser. Da må det etableres alternativer, som deleordninger for bil, men også dette møter motstand fra dem som allerede er etablert i boligmarkedet. Argumentet er ikke at det vil koste dem penger, men en frykt for at det kanskje kan komme til å koste penger en gang i fremtiden.
Konsekvensene av klasseskillet i boligmarkedet blir forsterket av en annen trend vi særlig i løpet av det siste tiåret har sett: Vi preges av ekkokamre, ikke bare i sosiale medier, men også i det virkelige livet, der vi stort sett bare omgås mennesker som er akkurat som oss selv – som er av samme generasjon, har samme familiebakgrunn eller har samme yrke. Slik får vi bekreftet og forsterket vår egen oppfatning av verden, og slik blir vi dårligere i stand til å forstå andre utfordringer enn våre egne.
Vi trenger å ta en pause fra ekkokammeret og utfordre oss selv til å møte helt andre mennesker enn hva vi vanligvis gjør. Dette vil gjøre oss selv godt. Det er nemlig ikke sikkert at vi brått er blitt grunnleggende usolidarisk eller mer selvopptatt.