Den siste tiden har det vært mye debatter om studenter både på lokalt og nasjonalt nivå. På et vis er det bra at det endelig kommer debatter som inkluderer oss, samtidig så er tonen i disse debattene svært dehumaniserende. Vi har av vår egen minister blitt kalt pubertale når vi løfter saker som er og burde være en reell bekymring. I Nordlys kaller den politiske redaktøren oss svake og kommer med alskens påstander om «vår generasjon».

Vi som er tillitsvalgte for studenter på forskjellige nivåer har i flere år nå prøvd å advare mot politikk som fører til dårligere forhold for studentene. Mest kjent er ønske om høyere studiestøtte samt flere studentboliger, men det finnes langt flere saker.

Ifølge Studentenes Helse og Trivselsundersøkelsen (SHoT 2022) sitter 23% av studentene med selvmordstanker, 21% driver med selvskading og 5% har prøvd å ta selvmord. Det burde si noe om situasjonen norske studenter i dag sitter i, og det åpner en tankegang hos meg. Hvis 5% har prøvd å begå selvmord, hvor mange studenter er det som har hatt et vellykket selvmord. Hvor mange var det vi mistet som kunne svart på denne undersøkelsen, og har vi mistet noen av dem som svarte?

Hvor mange studenter er det som ikke klarer å fullføre studiet grunnet psykisk helse? Hvor mange blir ufør til slutt?

Vi bruker flere milliarder på å utdanne fremtidens arbeidstakere og arbeidsgivere. Dette er ikke for å snakke ned alle de alle ufaglærte jobbene som man rettmessig kan kalle veldig viktig for samfunnet. Men vi studenter er norges fremtid, for la oss være ærlig. Det er vi som skal løse klimaproblemene som kommer i fremtiden, det er vi som skal utvikle ny grønn teknologi, det er vi som skal løse fremtidige sikkerhetsproblemer som vil ramme en mer og mer ustabil vestlig verden. Det er vi som skal behandle dere eldre som klager på oss, enten som deres fremtidige leger eller sykepleiere. Vi skal utdanne den fremtidige generasjonen som kommer etter oss. Vi skal utvikle byene våre til å fungere bedre for en mer og mer teknologisk verden med befolkningsvekst. Jeg har sikkert ikke nevnt en brøkdel av samfunnsfunksjonen vi skal fylle en dag. Lista er lang, fordi vi er faktisk fremtiden.

Men for å være ærlig så virker det som på meg at visse folk har glemt denne lille detaljen. For det bilde jeg ser i media, hos politikere og kommentarfelt er et helt annet. Der karakteriseres vi som en gjeng med bortskjemte drittunger som drikker opp pengene sine hver helg. Er det virkelig det dere tror om fremtidens Norge? Tror dere ikke vi er voksne nok enda til å ta ansvarlige beslutninger og komme med reell kritikk av systemet? Er ikke meningene våre og stemmene våre legitim?

Dere vrir om vårt desperate rop om hjelp til å handle om identitetspolitikk fra USA. For ifølge mediene, og politikerne i hvert fall, så er det viktigere for å studentene å «kansellere» en topp-politiker, enn å faktisk snakke om egne saker. Til tross for at vi deltar i debatter i dag og denne topp-politikeren fortsatt er i stillingen sin og har full mulighet til å klage til media, som han for så vidt gjør allerede.

Jeg blir rett og slett sint mens jeg sitter og skriver dette, for det er så utrolig frustrerende å tenke på hvor lite dere bryr dere om fremtiden og oss som en gruppe mennesker i Norge. Til at det brukes så mye skattepenger på å utdanne oss så virker det som at dere syns vi er bra verdiløse.

Vi kaster bort penger på å utdanne folk for å så stikke fingrene i øret å synge høyt når studentene forteller dere at forholdene ikke er gode nok. Det fungerer ikke å ignorere problemene. Vi kaster bort penger når studenter ikke klarer å fullføre utdanningen sin, eller verre, tar sitt eget liv på grunn av psykiske helseplager som ikke gjøres noe med. Den helhetlige situasjonen vi sitter i har vært ille i flere år.

Så jeg spør, når ble det glemt at vi studenter er fremtiden?