Dette kåseriet ble første gang publisert 17. juni.

Det er helt topp at vi nå får en oversikt over hvilke serveringssteder i Tromsø som tillater hunder, og hvor det er hundefritt, slik vi kunne lese i onsdagens iTromsø. Det var på høy tid.

Det finnes ingen kjappere vei inn i skjærsilden enn å kritisere hundene til folk, eller eventuelt kritisere hundeeierne for hvordan de forvalter å være nettopp eier av hund. Da kan du like godt kle deg naken, smøre deg inn i ribbefett og løpe inn på alle fire i en hundegård blant utsultede huskyer og rope «Mjau! Mjau!» av fulle lungers kraft. Det vil sannsynligvis være litt mindre masete og risikofylt.

Hundeeiere er som folk flest; de finnes i alle fasonger og størrelser, du finner dem i de aller fleste politiske leire, i alle samfunnslag, hos alle kjønn, de er single og par, hele familier og kollektiv. Cirka 1,2 millioner nordmenn lever på sett og vis sammen med hund. Det er med andre nøyaktig dobbelt så mange som ikke lever med hund, men man skulle tro det var motsatt.

Hundeeiere er som et politisk parti i opposisjon, som likevel mener at de skal få sette premissene for flertallet. Ikke for at de er i flertall, men for at de tror de har rett. Dette gjelder for eksempel at brorparten av dem ønsker å ta med seg sine firbeinte venner inn på kafé og på restaurant. Et ryddig og ærlig ønske, for all del, men det gjør det ikke mer rett av den grunn.

Undertegnede er dyrehårsallergiker. Det er en allergiform det er ganske lett å forholde seg til. Jeg har hatt det hele livet, og vært klar over det fra jeg var 3 år, i 1975. Det finnes ikke synd på meg. Så lenge man husker å spørre folk man skal inn til, er det null problem.

Det er middager, vorspiel, klassefester, konfirmasjoner og andre tilstelninger man har gått glipp av, men det er sånn man blir vant til. Så lenge man husker å spørre på forhånd går det fint, og man slipper da å oppleve at øynene renner, at luftveiene tetnes, lungene klemmer seg sammen og man mister all energi.

Allergier har blitt vanligere enn det var. I dag har det derfor blitt lettere å forklare for folk. At det ikke nytter å støvsuge eller henvise kjøteren til et annet rom akkurat mens man er der, var en saksopplysning det var vrient å få aksept for på 70-tallet. I dag skjønner de fleste dette, selv om det er fascinerende vanlig at hundeeiere ofte påpeker at akkurat deres hund, denne helt spesielle hunden, denne ekstra kloke hunden deres, at nettopp den er minst like allergivennlig som ei nybarbert nise.

Det er som å snakke om «allergivennlige» peanøtter til noen med nøtteallergi. «Våre nøtter er så spesielle, skjønner du. De er allergivennlige, tante Klara tåler akkurat dem, og hun er egentlig allergisk, altså». For det er få hundeeiere som ikke har en helt spesiell hund.

Noen av dem er så spesielle at eierne mener at båndtvang ikke gjelder for akkurat deres hund, og at om det i det hele tatt skulle være noen som holdt noen i bånd, så skulle det jaggu være motsatt, at hundene skulle hatt oss mennesker i bånd. Da hadde verden blitt så mye bedre. Fuglehunder som ikke er interessert i fugler når de ikke er i bånd, bortsett fra når de er på rypejakt, er fascinerende skapninger, såpass må jeg medgi.

Noen av dem er ikke engang et dyr, og kommer (ifølge svogerforskning på Facebook) til himmelen – hundehimmelen, sannsynligvis med et sett vinger stikkende ut fra ryggen – når de dør, men representerer heller et slags høyverdig vesen stilt over både mennesker og andre dyr. Eller, de er ikke engang dyr, de er guddommelige. De leser Morgenbladet, drikker naturvin og spiller sjakk. Og de tilhører en bestemt rase, gjerne også en ekstra edel rase under den raseparaplyen de tilhører.

– Åh, dette ingen vanlig labrador, det heter forresten labrador retriever, og vår elskelige Droolius Caesar er attpåtil en wienerlabrador retriever med et særlig sjeldent haleparti, som kun er å finne i labrador retrievere langs den østerrikske tregrensa.

Raseopptattheten i enkelte hundeeiermiljø er av en ivrighet som ville satt PST i alarmberedskap om det gjaldt mennesker eller akvariefisker. Å lytte til rasesamtaler om undergruppene til Riesenschnauzer og schäferhunder, særlig om det skarres, gir temmelig ubehagelige assosiasjoner.

Hvis hunden knurrer og ser olmt på deg, pleier dessuten eierne å tilføye, med et litt usikkert glis, et sånn passe betryggende «Den har aldri bitt meg, altså, så slapp helt av»! Det er mulig det bare er meg, men det er særlig de små kosehundene (med ordet «kos» i kolossale anførselstegn») som får meg usikker her.

Dette er hundene som alltid er nyfriserte, og som utelukkende får servert fersk, ovnsbakt leverpostei i skåla («Du skjønner, lille Beauty liker ikke hermetisk postei, kyss kyss kyss»), som kun drikker kokt Voss-vann og som har klær på seg for ikke å fryse seg i hjel selv midt på sommeren, som er oftere hos veterinær enn en hypokonder med både kreft, kols, benskjørhet og kronisk paranoia er hos legen, og som må bæres i meisel for at de ikke skal kollapse av utmattelse eller angst for bakkekontakt. Disse hundene lider også av konstant separasjonsangst, sover i senga til eierne og har egen psykolog, regnskapsfører og PT. Og bunad.

Ser du dem i hvitøyet, skjønner du kjapt at alle lysene er på, og at ingen er hjemme, og at den eneste formen for kommunikasjon med fremmede de noenlunde behersker er bjeffing, biting, og muligens noen visittkort i form av kroppslige etterlatenskaper, du vet, de som til slutt havner i svarte plastposer som hundeeierne stolt henger til pynt i trær og på bussholdeplasser, til alle oss andres store glede, som en kollektiv, evigvarende, helårs julepynt.

Forrige helg satt kona og jeg og spiste på en uterestaurant i hovedstaden, der de tillater hunder. Ute går det helt fint for undertegnede også, så lenge avstanden er noen meter. Der kom servitøren straks med vannskål til hunden på gulvet hos nabobordet, for så å sette seg ned og stryke den, noe som kulminerte med at hunden slikket servitøren på fingrene.

Fem sekund senere tar hen tak i ei flaske vin og serverer det intetanende nabobordet, altså med de samme hendene som nå hadde sikkelet til vesle Rambo over seg. At eieren senere serverer biter av sin egen tartar til den firbente rampegutten Rambo, og lar ham spise og slikke av hånden, som han videre spiser med, vil jeg helst ikke tenke mer på.

Jeg tar for gitt at hundeeiere vet mye mer om hund enn undertegnede. Det skulle bare mangle. Men akkurat dette med en bevissthet om tunga til hunden, og hvor den har vært, kommer til å være, de genprogrammerte bruksområdene til den, og hvor den dernest hører hjemme, enn si ikke hører hjemme, later til å forsvinne straks et underdanig klynk om mat eller kos melder seg fra den organiske slikkemaskinen.

Jeg vil anta at et «Men min hund er veldig klok og veldig renslig» sitter løst på tunga hos de over 100.000. medlemmene i Norsk Kennel Klub (NKK burde for øvrig stå for Notoriske Knalliser som elsker Keitete orddelinger og feilstavelser), om man påpeker deres firbeinte venners slikkerier.

Det er masse flott med hund. Selskap, terapi, lek og gøy. De er også gode hjelpere for mange. Politihunder, skredhunder, førerhunder, redningshunder, servicehunder, jakthunder og så videre. Helt topp på alle måter.

Når det kommer til steder som serverer alkohol og mat, må det likevel bli pliktig å opplyse gjestene om stedet er såkalt hundevennlig eller ikke. I dag kan du knapt kjøpe deg en kebab i fylla uten å bli opplyst om hvilke allergener du vil utsettes for, og selv peanøttsjokolader har trykket advarsler på emballasjen til forbrukere om at innholdet kan ha spor av nøtter i seg.

Da er det også helt innenfor å kreve at serveringssteder opplyser om de tillater pelskledde dyr inne hos seg eller ikke. Der må de gjerne også servere hundene mat, og slikke hverandre rundt munnen.

Og hva med katteeiere, hvorfor er ikke de overhodet nevnt her? Slapp helt av. De fortjener en egen tekst. Ha en velsignet og bjeffete helg!