Abortutvalget leverte sin utredning rett før jul. Forhåpentlig vil den gi abortloven det nødvendige dyttet inn i vår moderne tid. Det er et grundig stykke arbeid som er gjort, og utvalget er håndfaste i sine forslag til tiltak. Ett av dem er å lovfeste retten til veiledning for kvinner som vurderer abort, og oppfølging etter en abortopplevelse.

Det er høyst nødvendig, skal vi tro de mange kvinnene som har opplevd å bli overlatt til seg selv i en vanskelig livssituasjon. De fleste provoserte aborter i dag foregår som en medikamentell behandling man gjennomfører hjemme, for mange uten tilstrekkelig smertelindring. Da er det spesielt uheldig at det skjer uten noen profesjonelle å snakke med verken før eller etterpå.

Hjelp finnes i hovedsak hos den ideelle aktøren Amathea, som stadig opplever kutt i statsstøtten sin. Kvinner som er i den situasjonen at de ønsker senabort, får riktignok treffe en nemnd – men nemndene er et beslutningsorgan, ingen veiledningstjeneste.

Det er mange som har noe de skulle sagt om dette, og en av dem er Dagens Perspektiv. Denne digitale dagsavisen som «skriver for ledere, politikere, rådgivere, fagfolk og andre reflekterte lesere om ledelse og arbeidsliv» har kastet seg inn i debatten på lederplass:

«Vi trenger flere barn for å opprettholde velferdssamfunnet, og mangel på arbeidskraft skaper krise i fødselsomsorgen. Da bør vi prioritere kvinner som vil føde barn, ikke de som vil ta abort,» lyder ingressen. Jeg kjenner et gufs fra Gilead mens jeg leser.

Lederen er ført i pennen av redaktør Magne Lerø, som mener kvinner som velger abort ikke bør få belaste et allerede overbelastet helsevesen. I praksis tar han til orde for å straffe kvinner som tar abort, fordi de ikke bidrar til å produsere fremtidig arbeidskraft. Hvis vi skal sortere mennesker etter samfunnsøkonomisk nytteverdi på en sånn måte, og organisere helsekøene deretter, er det en farlig utvikling.

Jeg håper dessuten det er flere enn meg som hever øyenbrynene over det som i beste fall er et svært gammelmodig kvinnesyn. Ideen synes å være at kvinner som er uønsket gravide ikke er helsehjelp verdig. En slik praksis ville vært grovt diskriminerende.

Men må alt være rettigheter hele tiden, tenker du kanskje? Hvorfor skal hver minste ting på død og liv være lovfestet? Vel, selvbestemmelse og retten til helsehjelp er ikke nye rettigheter. De er grunnleggende menneskerettigheter. Og nettopp fordi det er en menneskerett, er ikke råderetten over egen kropp noe man skal være nødt til å argumentere for eller gjøre seg fortjent til. En modernisert abortlov vil simpelthen tilpasse seg det, ikke tillegge noe nytt.

Reproduktive rettigheter handler om å selv få bestemme hvorvidt og når man får barn, hvor mange, og med hvem. Historien byr på mangfoldige grelle eksempler hvor det ikke har vært tilfelle. I år kan vi imidlertid feire tredveårsjubileum for Kairo-konferansen, hvor FNs medlemsland anerkjente reproduktive rettigheter som menneskerettigheter.

Jeg går ut fra at redaktør Lerø husker den, siden han var godt voksen allerede i 1994. Selv gikk jeg rundt som barnehagebarn på den tiden, og gaulet med på Di Derres «Jenter», lykkelig uvitende om både hva sangen handlet om og hvor mye pes det er for jenter å både komme og gå i en verden styrt av menn.

Abortmotstand er ofte bygget på et rasjonale om at alle mennesker har den samme, høye verdien – også før vi blir født. Det er i og for seg et legitimt standpunkt. Logikken brister imidlertid når man i neste vending antyder at damer med og uten barn har ulik verdi.

Denne hangen til å sette ulike kvinner opp mot hverandre er forresten velkjent for oss som kjemper for kvinnehelse og kvinners rettigheter. Det være seg by mot bygd, «ressurssterke» mot «ressurssvake», eller såkalt friske gravide mot såkalt syke – og nå altså de som tar det vanskelige valget om abort kontra de som «gidder» å føde barn.

En av grunnene til at den typen argumentasjon ikke holder vann, er at en kvinne ikke nødvendigvis er enten «en sånn som tar abort» eller «en sånn som føder». Et kvinneliv er mangefasettert, ikke minst når det gjelder reproduktiv helse. Mange av oss vil oppleve både aborter og fødsler i løpet av våre fertile år.

Realiteten er at helhetstenkning er eneste vei til paradis. Vi som samfunn, og vårt helsevesen, må evne å se helheten i kvinners helse og livsløp – gjennom svangerskap (også de som av ulike grunner blir avbrutt), fødsler, barseltid og morskap, og for den saks skyld også ungdomstid, overgangsalder og alderdom.

For at kvinner skal føde barn i Norge, trenger vi ikke bare god fødselsomsorg – vi må ivareta hele den reproduktive helsen. Da er det essensielt med tilgang på trygge aborter, samt den veiledning og oppfølging man trenger i den forbindelse.

Mens enkelte etter sigende drømmer om fødefabrikker, drømmer jeg om et samfunn hvor vi alle kan ta reelle, frie valg om våre egne kropper og få den helsehjelpen vi trenger uavhengig av livssituasjon.