300 millioner kroner er veldig mye penger for mange bedrifter i Tromsø og Nord-Norge. Det er summen Tromsø kommune har handlet varer og tjenester for, ulovlig, i en periode på fire år.

Det kommer fram av granskingsrapporten som ble lagt fram av revisorene i KomRev NORD denne uken, som er Kommune-Norges eksterne kontrollmiljø på økonomi. Skandalen har nasjonalt format. Så langt iTromsø har brakt på det rene, er det snakk om norgeshistoriens største kommunale innkjøpsskandale. Eksperter med inngående kjennskap til feltet nasjonalt har aldri hørt maken.

Saken er meget alvorlig for Tromsø kommune – og for byens, faktisk landsdelens, næringsliv. Ulovlige direkteanskaffelser er det mest alvorlige bruddet på regelverket for offentlige anskaffelser, og er altså noe kommunen over år har drevet med i stor utstrekning med et tjuetalls aktører.

Årsaken til at brudd som dette anses som så alvorlig, er at det gir rom for mulig korrupsjon. Det vil kunne medføre at kontrakter ikke inngås med de leverandørene som er best kvalifisert og at miljømessige hensyn ikke blir ivaretatt.

Mye kan imidlertid være kritikkverdig uten at det dermed sagt er straffbart. Uansett har denne saken gitt rom for spekulasjoner og «snakk på byen» om at nettverk, kjennskap og vennskap er det som skal til for å lande kontrakter med landsdelens kanskje største innkjøper av varer og tjenester.

For Tromsø kommune er en betydelig aktør i næringslivet i Nord-Norge, med et budsjett på 2,5 milliarder kroner. Den ulovlige praksisen, som iTromsø avslørte for ett år siden, har ført til at enkeltfirmaer i Tromsø har vunnet «gullbilletten», og tjent masse penger de kanskje ikke skulle tjent, mens andre kan ha tapt tilsvarende stort.

For iTromsø har det vært vanskelig å få bedriftsledere lokalt i tale. De tør ikke ta bladet fra munnen i avisa, i frykt for å havne i «fryseboksen» hos en stor og mektig aktør. For det er ikke bare innkjøpsbudsjettet til kommunen som er stort. Kommunen har mye makt også på en rekke andre områder, som for eksempel reguleringsmyndighet og bevillingsmyndighet.

Det er imidlertid god grunn til å tro at de få som har stått fram, som Wiggo Ditlefsen i X-Partner Nord, snakker for flere når han sier at han ikke har tillit til kommunen som innkjøper. Det gjenspeiles også i tilbakemeldinger og tips som har kommet til vår redaksjon det siste året i dette arbeidet, fra aktører som ikke tør å stå fram av nevnte frykt.

Selv ikke etter ett år med iherdig oppryddingsarbeid er tilliten gjenvunnet. En årsak til det er at kommunen har fortsatt å kludre det til, med utformingen av nye anbud, der tilbydere har fremmet en rekke innsigelser som har ført til at kommunen har måttet stanse og trekke publiserte konkurranser. Blant klagene som har kommet, er at utlysninger er utformet på en måte som favoriserer enkeltaktører.

Det er verdt å spørre seg om granskingsrapporten og kommunedirektørens lovnader om bot og bedring – eller i alle fall bedring, bøter har hittil uteblitt – er nok til å gjenreise kommunens omdømme. Fordi bedriftene ikke tør klage kommunen inn for offentlige organer, får den heller ingen økonomisk konsekvens for kommunen.

Et annet påfallende trekk ved denne saken er at ansvaret for skandalen ikke er plassert hos konkrete, navngitte ledere. Det er ikke fordi det er umulig: Granskingsrapporten påpeker at flere ledere i kommunedirektørens ledergruppe visste om forholdene. De hadde fått gjentatte, spesifikke varsler fra seksjonslederen for innkjøpsavdelingen om at seksjonen var så underbemannet at kommunen sto i fare for å bryte loven på flere punkter, og til store summer.

Likevel tok de ikke kontakt med kommuneadvokaten for å få en juridisk vurdering av varselet, og avdelingen ble heller ikke bemannet opp. Sjefen sjøl, kommunedirektøren, fikk ikke greie på saken før avisa begynte å grave.

Seksjonen er faktisk, den dag i dag, fortsatt underbemannet. Derfor bør det påpekes at politikerne hittil har sluppet meget billig unna denne skandalen. Det var politikerne som vedtok å opprette en egen avdeling for å strømlinjeforme innkjøp i kommunen, og det var politikerne som like etterpå innførte ansettelsesstopp.

Denne konkrete saken viser med tydelighet at slike grep for å spare penger ikke alltid er effektive og treffsikre. Tvert imot kan det ha kostet kommunen stort å gjøre innkjøp uten konkurranse.

Av hensynet til det offentliges tillit og omdømme, er det grunn til å stille spørsmål om ikke også politiet bør undersøke denne saken nærmere.