Vi er inne i en tid som fremfor alt krever politisk handling og lederskap. Så dørgende tomt og stille det er når det uteblir.

Det er tankene jeg sitter igjen med når jeg leser nyheter for tiden. Fremfor alt er det Arbeiderpartiet som sliter med kronisk tafatthet, og det får vi merke her i nord. I omkalfatringen av det regionale helseforetaket Helse Nord, skal en hel landsdels skjebne bestemmes ved synsing og talløvelser i lukkede grupper, langt fra demokratisk valgte beslutningstakere.

Sentrale politikere, inkludert Arbeiderpartiets egen helseminister, trekker seg unna. De praktiserer samme «hands off»-tilnærming som fødestuene som etter sigende skal legges ned, hvor filosofien er at naturlige prosesser bør få gå sin gang uten innblanding. Det er bare det at omorganisering av et helseforetak er ikke en naturgitt prosess.

Zoomer vi litt ut, forholder politikerne seg på samme måte overfor folk som over det ganske land skriker i gatene om våpenhvile i Midtøsten. Krig er heller ikke noe naturlig som må gå sin gang. Som et tegn fra oven om at det er lov å tenke sjæl, sviktet det automatiske stemmesystemet da Stortinget skulle ta stilling til om Norge skal anerkjenne Palestina som egen stat. En anerkjennelse ville vært en ren symbolhandling, ja, men et symbol fra et land som tross sin beskjedne størrelse har noe det skulle ha sagt i internasjonalt diplomati.

Det som verre er: Vi sitter igjen ikke bare med et forkastet forslag om anerkjennelse, men med et intetsigende vedtak om at «vi skal kanskje – eller kanskje ikke – gjøre noe, en gang, når det eventuelt passer». Gjett tre ganger hvem som var opphavet til den formuleringen.

Visst bryr de seg om vanlige folk! Bare ikke på Gravdal. Eller i Gaza. Eller når vanlige folk kommer i veien for det politiske spillet, som vanlige folk tross alt ikke har forstand på.

At folk med makt oppfører seg som maktesløse, er gjenkjennelig for oss som har sett NRK-serien Makta. Den skildrer også et Arbeiderparti preget av intetsigende valgløfter og håpløse kompromisser. Det er ikke like morsomt i virkeligheten. Den analysen deler jeg for øvrig med Trond Giske.

«Når inntrykket er at politikere ikke har vilje til å styre, er det ikke rart at folk sitter hjemme. Hvorfor skal man stemme på politikere som ikke kan gjøre noe?» sier Giske til Aftenposten i forbindelse med lanseringen av sin nye bok. Den gemene hop vil ikke ha tåkefyrster som sitter på nevene (bortsett fra når spriten flyter fritt og klåfingretheten melder seg, da kan nevesitting være en god strategi).

Kanskje kan Arbeiderpartiet tillate seg å vende vanlige folk ryggen. Vanlige folk har tross alt snudd ryggen til dem. Tallenes tale var tydelig etter kommunevalget: Arbeiderpartiet presterte sitt dårligste resultat på 99 år, og er ikke lenger landets største parti.

Som plaster på det betente brannsåret av et valgnederlag, prøvde Støre å rydde i regjeringen ved å bytte habilitetsjagede og/eller upopulære statsråder med yngre krefter som det ikke lukter osloelite av. Det var ikke videre virkningsfullt.

I grunn har det gått rakt nedover for Arbeiderpartiet en stund. De har gått i en klassisk felle hvor man forsøker å gjøre alle til lags, og ender med at ingen blir fornøyde. Klimaforkjemperne har for lengst forsvunnet andre steder. Rødt er blitt det nye partiet for faktiske arbeidere. Industrialistene vender seg dit hvor de er sikre på at det aldri vil bli snakk om noen sluttdato for olja.

De med dårligst råd vil ha tiltak som lindrer umiddelbart for lommeboka. Mange syns i det hele tatt verden er blitt ganske skakkjørt, og få har trua på at det er en utredningsglad bestefar fra Oslo Vest som skal berge oss. De eneste som er igjen som lojale Ap-folk, er skaphøyrevelgere og lokalpolitikere med Stockholm-syndrom.

Det er mulig at Støre selv er Arbeiderpartiets største problem. For de fleste er han umulig å identifisere seg med. Endimensjonal og utydelig. Velgerne får ikke helt tak på ham, og er ikke villige til å jobbe for å få det. Det fremstår påtatt når han stunter folkelighet og setter fram Jäger-flaska. Det er så cringe, som ungdommen pleier å uttrykke det, hver gang han sier «ferdig snakka».

Samtidig lurer de andre millionærgutta på hva han har i arbeiderbevegelsen å gjøre. Ingen tror på ham når han sier det er vanlige folks tur. Å flankere seg med to unge nestledere, er ikke folkelig alibi godt nok, i hvert fall ikke når en av dem også er millionær.

Skal Arbeiderpartiet reise seg som fugl Føniks, må de gjenreise folks tro på praktisk politikk. Det krever tydelige standpunkter og tilhørende handling, noe som igjen fordrer at en handlingens mann leder vei. Spørsmålet er om Støre kan bli den mannen, eller om han må vike plass for noen som kan.