Det er mye for tiden som gir grunn til nedstemthet og oppgitthet. Høye priser skaper bekymringer for mange. Flere enn før er kastet ut i fattigdom og usikkerhet i vår egen by. Bildene vi ser fra Gaza og krigen i Ukraina gjør vondt. Klimakrisen øker. Flere enn før er på flukt. Leger uten grenser beretter at greske myndigheter skyver båtflyktninger ut igjen på sjøen. Det er som menneskeheten har tatt to steg tilbake de siste årene.

Derfor er det ekstra viktig å lete etter det som gir håp, finne fram til det som lyser opp i hverdagen.

Jeg ser noen har som strategi å la være å se det vanskelige i hvitøyet. De foreslår å droppe nyheter eller prøve å skåne barn for de alvorlige tingene i tilværelsen, som sykdom og død. Det er klart vi bør ta noen pauser fra nyhetsbildet, og det er ikke alt barn skal utsettes for. Men å leve er faktisk også alvorlig.

Å forsøke å flykte fra det som er vanskelig og vondt hjelper oss ikke til å mestre livet. Barn må, som voksne, eksponeres for det smertefulle og for sorg, men de må snakkes med, de må ikke bli alene om det. Det gjelder nok oss voksne også. Dessuten ser jeg ikke bort ifra at nøkler til både å forstå livet og gi det mening, kan ligge nettopp i det vanskelige og krevende, om vi da leter.

Avdøde biskop Ola Steinholt, her i Tromsø, sa av og til «det er vanlig å ha det vondt». Det var et litt deprimerende utsagn for en ung prest, men også nokså fortrøstningsfullt. Livet går ikke på skinner. Det er ikke uvanlig å kjenne på at en er lei seg. Likevel er livet verdt å leve. For det er mye som gir mening. Jeg vil trekke fram et forhold som jeg synes vi tar for lett på, fordi det kan synes så banalt: å være god mot andre, rett og slett å være snill.

Det er utrolig deilig å oppleve at andre er snille mot en. En bussjåfør som hjelper eller smiler, en butikkansatt som løfter blikket og ser en, en nabo som måker snøen til en som er gammel, litt ekstra hjelpsomhet, litt ekstra glede, en telefonsamtale til en som er alene, et besøk. Det skal ikke så mye til.

Jeg er så heldig at jeg besøker en del institusjoner for eldre og syke, og jeg treffer mange som har vært på ulike institusjoner. Det jeg hører om sykehjem, Helsehuset og UNN er nesten alltid at pasienten ble så bra tatt imot. Jeg hører om mye takknemlighet. Mange ansatte strekker seg litt ekstra, og bidrar med det å gjøre hverdagen mer levelig. Jeg møter eldre på institusjoner med det ekstra glimtet i øyet, med evnen til å se andre pasienter, som muntrer opp en som er lei seg. Beretningene gir glede og det gir håp.

Vi holder alle litt av den andres liv i våre hender skriver filosofen Knud Løgstrup. Vi påvirker hverandres liv, hele tiden. Vi har evnen til å skape både mismot og glede rundt oss. Heldigvis velger mange det siste.

Når jeg skal vie par, har jeg før vigselen en samtale med dem i kirkas sakristi. Vi øver på handlingen, men jeg spør dem også litt om hva de ser i hverandre, hvorfor de er blitt glade i hverandre. Veldig ofte forteller de at partneren er snill, er god. Han eller hun «tenker på meg og barna og setter oss høyt», kan jeg for eksempel høre.

Som yngre prest syntes jeg det var et litt kjedelig svar, litt lite sus i det, liksom. Med årene skjønner jeg mer og mer hva det handler om; vi trenger mennesker som er gode mot oss, særlig i de nære fellesskapene, hjemme, på jobben, på skolen, på institusjonen vi kanskje bor på, eller har noen av våre kjære på. Og godhet skaper lys, gir livet mening.

Det gjelder også om vi løfter blikket og ser ut i verden. Det er så mange, som i det ekstremt vanskelige likevel viser godhet og kjemper for rettferdighet. Selv har jeg blitt mektig imponert over fredsprisvinner Narges Mohammadi, som sitter i fengsel i Iran, og mannen og barna hennes som er i eksil i Frankrike. Barna, et tvillingpar, er bare 17 år. De kjemper en utrettelig kamp for ytringsfrihet og for kvinners rettigheter mot et bøllete prestestyrt Iran. Omkostningene er enorm.

Slike mennesker er det mange av, kjente og ukjente: Mennesker som midt i det mørke står på livets side. La oss derfor ikke unngå å lytte til det vonde og harde i livet, men heller se etter dem som skaper lys nettopp i det som synes helt mørkt.

Det er jul, og jeg har lyst å komme med en oppfordring. La oss bli litt flinkere til å bringe lys inn i tilværelsen, til de menneskene som er deg gitt, de som du møter, de livene du holder noe av i dine hender. La oss vise mer godhet.

I en bok jeg ofte tar fram, av dikteren Tor Jonsson, skriver han at Bjørnson på dødsleiet skrev på et dikt til polske arbeidere. Han kom ikke lengre enn til tittelen: «De gode gjerninger redder verden». Flere ord trengtes ikke, skriver Jonsson. Jeg tror det er sant. Godhet skaper lys.

Gledelig jul!