Det var Ida Jackson og hennes memoar «Fødselsdag» som først gjorde meg oppmerksom på det: hvor usynlige fødselsopplevelsene er i vår historie og i litteraturen.
Selv ikke juleevangeliet, som handler om Jesu fødsel, forteller oss noe om selve fødselen. Det er en fødselsberetning som, lik så mange andre slike beretninger, er blottet for rier og blod. Hvilken farge hadde fostervannet? Hvem klippet navlestrengen? Det var det ingen som tok seg bryet med å skrive ned.
Han var så nobelt oppofrende og ga sin sønn, den enbårne, han som ikke bidro med så mye som en sædavgang. Mens Maria går inn i historien som en av disse kvinnene som bare gjorde det kvinner gjør og alltid har gjort. No big deal.
Også denne julaftenen ble det født barn, rett i nærheten av Betlehem, under julestjerna og bomberegnet, av mødre som det verken er hjelp til eller plass til. Mødre som ikke vet hvor lenge det nyfødte livet vil vare.
Og heller ikke her hjemme er det alltid plass i herberget. Omsorgen for fødende kvinner har en tendens til å stå øverst på listen når helseforetak og kommuner skal kutte kostnader.
Året startet med at ABC-enheten ved Ullevål sykehus ble nedlagt. ABC var et tilbud om å føde på egne premisser og i pakt med egen kropp, og et offentlig finansiert sådan.
I Kristiansund er det permanent stengte dører på fødeavdelingen, tross stortingsvedtaket om at de skal være åpne. I mellomtiden føder nordmørske kvinner i busslommer og i båter.
Så var det på tide å se fram mot sommeren. Helgelandssykehuset la opp til en 16 uker lang «sommer» med altererende stenging av sine 3 fødesteder. Enden på visa ble 8 uker sommerstengning, slik tradisjonen har vært de siste årene, men det krevde en lang og seig kamp fra lokalpolitikere, næringsliv, helsepersonell, arbeiderbevegelsen, interesseorganisasjoner og folk flest.
For øvrig en effektiv slitasje på denne folkebevegelsen i forkant av neste kamp, som står om permanent nedleggelse av flere fødesteder i Nord-Norge. Også i Harstad, Narvik og Gjøvik ble det i år praktisert sommerstengte fødeavdelinger.
Tromsø-sommeren 2023 er et mørkt kapittel for seg. Årets julegave til tromsøværinger som fortsatt gidder å føde barn, var at kommunen så vidt berget tilbud om hjemmebesøk av jordmor på neste års budsjett.
I Bergen kunne de i november feire åpningen av de nye lokalene til kvinneklinikken ved Haukeland universitetssjukehus. Der sørger nyvinningen «multifunksjonsrom» for at såkalt friske kvinner kan reise hjem så tidlig som seks timer etter fødsel.
Jeg skulle til å skrive «uten sammenligning for øvrig» med henblikk på situasjonen i Palestina. Men det er sammenlignbart for øvrig. Det går en usynlig linje mellom Maria i stallen og palestinske kvinner som får utført keisersnitt uten bedøvelse og Tromsø-kvinner som føder på CTG-rom med isbiter som smertelindring.
Den linjen er forakten for mors kropp. Den er neglisjeringen av de kvinnelige livsopplevelsene. Den er motstanden mot å snakke om hvor vi alle kommer fra. «Mammakroppen» er ikke bare et synonym for deigmage og hengepupper, men et av våre mest standhaftige tabuer.
Tre ganger i løpet av et år har et folkehav samlet seg på Eidsvolls plass i et rungende barselbrøl. Til og med det kan overses.
Hvordan kan vi snakke om noe hellig, i en tid hvor ingenting er hellig lenger, aller minst et barn som blir født?
Hvordan kan vi snakke om fellesskap, når vi ikke klarer å ta vare på de mest sårbare blant oss?
Hvordan kan vi snakke om håp, når dresskledde gråtasser stadig får ta beslutninger på kvinners vegne, tross at de ikke selv skal leve med konsekvensene?
Så når shopoholikerne er ferdige med løpetiden og det senker seg en slags julefred, og vi skal feire han som ble født i en stall: Send en tanke til hun som fødte. Og til dem som stadig føder. De som gir av egen kropp og helse til fellesskapets gunst. Vi har ignorert dem i over to tusen år nå.