Victor Pedersen, Herman K Sørensen og jeg var de som ivret mest og la til rette for å få Erlend nominert.

Intern borgerlig strid fra 1977 til 1980: Etter at det var borgerlig flertall i kommunestyret i perioden fra 1976 til 1980 endte det med at Helge Jacobsen fra Ap ble ordfører de to siste årene av perioden fram til 1980. Arne Nordgård fra Senterpartiet var ordfører i periodens to første år. Så endte det med borgerlig forlis. Årsaken lå i Senterpartiets sterke styringslyst og at Høyres kandidat Willy Haugli med en ustyrlig ambisjon om å bli ordfører førte til at Arbeiderpartiet overtok ordførerstolen selv om det var borgerlig flertall. Sp nektet å stemme for Willy Haugli som ordfører.

Det var derfor et Høyre med svekket selvtillit som skulle ruste seg for kommunevalget i 1979. Verken Victor Pedersen eller Hermann K. Sørensen ville stille som kandidater. Begge var utvilsomt politisk kvalifisert. Gode råd var derfor dyre for å finne en kandidat som ikke bare var villig, men som kunne samle partiet og ikke minst borgerlig side for å gjenvinne makten

Vi brukte ikke så lang tid på å finne den riktige og den gode kandidaten, Erlend Rian, men han ville ikke. Han hadde en kort periode bak seg som redaktør i Bladet Tromsø og trivdes øyensynlig godt på redaktørkrakken.

Vi måtte derfor bruke alle krefter for å få en løsning. Martin Buvik og Kjell Arnesen som alltid trakk i trådene når det gjaldt viktige beslutninger i Høyres liv, trådte til og etter hvert gjorde den politiske vekten sin virkning og Erlend sa ja. Han forsto at han hadde oppslutning fra partiets sjel og grunnfjell.

For Tromsø ble dette en lykkelig løsning. Byen hadde ikke bare fått sin borgermester, men en politiker av format som ikke lot seg besudle med partitaktiske avveininger og finesser, men som med blikket fremover og gikk for viktige samfunnsmessige løsninger som ennå har sin virkning i Tromsø.

I sin viktige posisjon hadde han også et blikk for dem som av en eller annen grunn kunne ha behov for hans personlige støtte. Jeg har selv opplevd hans omsorg.

I forbindelse med Erlends bortgang synes jeg det er viktig å få fram at han ikke var en politisk lykkejeger som søkte posisjoner. Han hadde ved sin væremåte og omgangsform dokumentert at han var kvalifisert for viktige oppgaver både faglig og menneskelig. Derfor ble han spurt, og han ble Høyres betydelige leder i Tromsø på 80- og 90-tallet.

Vi er mange som vil savne han, men det største savnet er hos dine nære og kjære idet jeg lyser fred over ditt minne.