Vi tar ofte turen på lørdager. Setter oss på bussen med noen ferdigleste bøker, og noen påbegynte som ikke falt i smak, i en tøypose eller i en dukkevogn dersom minsta har klart å krangle seg til det, og snakker om hva vi skal låne denne gangen.

Kanskje en bok om et monster med skarpe gigatenner og tusen armer som spiser barn, men så overlever barna og får «supercool superpowers», foreslår niåringen. Kanskje fins det en bok om kyssing og sang og en jente som er smartest i hele verden, sier hun på seks.

Av naturlige årsaker er det ikke alltid vi finner akkurat det et stadig voksende hjerte begjærer i en og samme bok, men vi gir det et realt forsøk.

Etter å ha kjøpt den obligatoriske donuten på vei gjennom Storgata, går vi inn i bibliotek-varmen og tripper ned trappene til barneavdelinga. Det er alltid et yrende folkeliv der nede under det fire etasjers høye taket. Barn som gamer, leser, tegner, foreldre som snakker stille med andre foreldre, kanskje nye bekjentskap, kanskje noen som traff noen de hadde glemt at de kjente.

I hyllene står det titusener av barne- og ungdomsbøker med historier tett i tett som venter på å bli lest, høyt eller stille, noen tynne, noen tykke. Titusener av potensielle minner står klare på rad og rekke for å bli plukket ned av små hender, til å bli lånt med hjem på overnattingsbesøk og bli bladd ifra side til side.

Det er 50 år siden barnebøkene fikk sin egen avdeling, den gangen sto de bortgjemt i filial i Storgatbakken under lave tak. Nå står det over seksti tusen potensielle overnattingsgjester midt i sentrum og venter på en invitasjon.

Barna mine trekker fram bøker med omslag de synes ser interessante ut. Se, mamma, se! Jeg hysjer på dem og nikker. Noen av bøkene de holder i hendene er bøker jeg kjenner. De gir akutte minner.

Fra da vi hadde lesestund i barnehagen og fikk høre «Du er for liten Albert Åberg», der Albert ikke får være med farmor og de store søskenbarnene på kortspill og ender opp med å spise opp alle småkakene. Hvordan jeg satt der og fikk vondt i magen, både fordi han ble utestengt og fordi han gjorde noe skikkelig ulovlig, samtidig som jeg fikk lyst på noe søtt.

«Farvel, Rune», der Rune allerede på side tre drukner i tjernet. Hvordan jeg tvang mamma til å lese verdens tristeste bok om og om igjen fordi jeg syntes det var så godt å gråte. Hvordan jeg selv har forsøkt å lese den for mine barn, uten å tenke over at dette ikke var passende kveldslektyre. Det endte med at jeg lå og trøstet dem i søvn i to timer mens jeg for første gang innså at jeg må ha vært et merkelig barn med hang for selvpine.

De røde, tykke eventyrbøkene av Asbjørnsen og Moe som pappa leste til oss om «Trollene i Hedalsskogen» og «Goddag mann økseskaft». Jeg forsto ikke halvparten av ordene, men lo likevel fordi pappa lo.

«Den vesle vampyren» som mamma brukte å lese til den late lillebroren min lenge etter at han var fullt kapabel til å lese den selv. Han måtte lese ett kapittel selv hver kveld før hun leste to til ham høyt. Det var en slags avtale en sliten mamma gladelig inngikk for å så leselysten i oss barna. Kanskje burde jeg innføre det samme hjemme hos oss, rekker jeg å tenke før øynene faller på «Heksene» av Ronald Dahl.

Ah, den fryktinngytende boka som jeg trodde hadde gitt meg evige mareritt om å bli fanget inne i et maleri, helt til jeg så filmen og det ble et faktum. Og «Mathilda» som resulterte i flere måneder med fåfengt øving på å kunne løfte gjenstander med blikkets kraft, en blyant, en kopp, å lukke en dør. På skolen fortalte jeg læreren min at jeg hadde fått det til, og var for dum til å forstå at hun skjønte at jeg løy.

Det var liksom noe hellig rundt høytlesinga på kvelden, en grunn til å få være våken litt lenger, kanskje det eneste tidspunktet på døgnet vi søsknene kunne sitte knødd oppi hverandre uten å krangle. Vi hadde et eget rulleringssystem for hvilken seng vi satt i og hvem som skulle få sitte i armkroken til den som leste. Og vi kunne alltid bestikke mamma til å lese et kapittel til med å love en ti minutters massasje neste dag.

Om min horisont har blitt så innmari mye videre av å være redd for hekser på høylys dag og å lyve på meg magi, vet jeg ikke, men bøkene mamma og pappa leste til meg og søsknene mine mens vi satt tett i tett i en smal seng, de lever fortsatt inni meg der et sted.

Et raskt blikk på en bok og man er teleportert ut av biblioteket tilbake i køyesenga. Jeg er den spinkle jenta igjen med den irriterende lange luggen som lytter til en mamma som leser, som i noen minutter kan glemme det dumme som skjedde på skolen, som kan få være liten enda litt til.

Kanskje er det noe sånt vi forsøker å gi videre til barna våre når vi tar turen inn i bibliotek-varmen, kanskje er det derfor vi i iblant tvinger dem til å være med på høytlesing før de skal sove, selv om ingen av oss egentlig gidder. For at også de en dag skal kunne se en bok og plutselig være tilbake i armkroken vår, bli minnet på at alt faktisk gikk bra til slutt.