Det later til at drønnene fra amerikanske dyreaktivister fortsatt er med å forstyrre norske myndigheter i hvordan hvalfangst håndteres i offentligheten. Det er synd og feil.

Fortellingen om søte og intelligente venner av oss i havet, som blir drept av ondskapsfulle nordmenn med mord i blikket, er åpenbart seiglivet. Det er det ingen grunn til, og norske myndigheter har et ansvar for å bidra i rett retning her.

Norsk hvalfangst har en historikk det er all grunn til å ta avstand fra deler av, med den rovdriften som ble drevet på bestandene, særlig i Arktis og Antarktis fram til andre verdenskrig. Hele bestander hold på å bli utryddet som følge av den svært inntektsbringende, men totalt hodeløse og på ingen måte bærekraftige fangsten. Den gang var det utelukkende oljen fra dyrene man var ute etter. Dette er ikke situasjonen nå.

I Norge drives det kun fangst på én art, vågehvalen, der kvoten er på 1.000 dyr fra en bestand som er anslått å være på cirka 150.000 individer. Mellom 500 og 600 dyr blir tatt i året. Dette er fornuftig og bærekraftig fangst, som ideelt sett også er regulerende for fiskebestanden, da bestanden spiser store mengder sild, makrell og lodde; fiskearter vi også beskatter av. Fangst av vågehval er fornuftig på så mange måter.

At dyrene opplever smerte ved fangst er et av argumentene mot, og det holder selvsagt vann om man er prinsipielt imot jakt og at kjøtt hører hjemme på menyen for menneskemat. Naturen i seg selv er brutal. Elg, hjort, rådyr, ryper og ender har også levd liv før de ble drept i den hensikt å spise dem. Lammekjøtt, svinekjøtt, oksekjøtt, kyllingkjøtt og reinkjøtt kommer også fra et sted.

Dyr på beite blir tatt av rovdyr, dør av sykdommer, går seg fast og dør smertefullt. Noen har bøtet med livet for at andre skal spise dem, akkurat slik det også er i naturen. Det samme gjelder for hvalkjøtt, bortsett fra at dyrene lever frie og ville liv, ikke trenger å fores eller jages sammen i trange innhegninger.

«Dersom Sjømatrådet benytter ressurser på å markedsføre hval, så vil det kunne få negative virkninger for eksporten av sjømat, fordi hvalfangst er et omstridt tema internasjonalt». Det er vanskelig å skjønne at dette er en fersk uttalelse fra en norsk fiskeriminister, men det er altså fiskeri- og sjømatminister Bjørnar Skjæran som uttalte det i en stortingshøring.

Uttalelsene avstedkom naturlig nok til dels kraftige reaksjoner, ikke minst da Skjæran spisset dem under årsmøtet til Norges Råfisklag i Tromsø tidligere i måneden. «Det er en grunn til at vi ikke bruker penger og ressurser på markedsføring i land med importforbud – det kan vi sammenligne med hvorfor vi ikke markedsfører norsk reiseliv i Nord-Korea […]».

Senere har han rykket ut, blant annet i Fiskeribladet, og forsvart og moderert uttalelsene. Her skriver han innlegget «Hval er et fantastisk produkt!», og forsvarer hvorfor han selv er med og velsigner en kvote på 1.000 dyr. Han har isolert sett rett i at hvalkjøtt ikke har et stort, kommersielt potensial i andre land enn Japan og Island, men det er på hjemmemarkedet næringen kunne trengt drahjelp fra nettopp myndighetene, der Skjæran selv sitter ved roret med sitt departement.

Hvalkjøttet i norske ferskvare- og frysedisker må konkurrere med et stadig voksende berg av kjøtt fra norsk landbruk, og der portalene Opplysningskontoret for kjøtt og Matprat bistår i markedsføringen, blant annet med penger fra omsetning – via omsetningsavgift.

Hos Sjømatrådet, som har sitt hovedsete i Tromsø, og som er et statsaksjeselskap eid av Nærings- og fiskeridepartementet, som finansieres gjennom en lovpålagt avgift på eksport av norsk sjømat, er ikke iveren like intens for å markedsføre hvalkjøtt. Ikke engang på vårt eget hjemmemarked, et marked der hvalkjøtt burde ha et stort potensial.

På nettsiden Godfisk, Sjømatrådets merkevare og avsender rettet mot forbrukere i Norge, finner man et utall oppskrifter for oppdrettslaks (hele 241 forskjellige) og villfisk, men absolutt ingenting på hvalkjøtt, noe hvalfanger Lars Hopmark syrlig påpeker i et leserinnlegg til Fiskeribladet.

Dette er knapt til å skjønne, og her må fiskeriministeren sette handling bak ordene sine om det han selv altså mener er et fantastisk produkt.

Hvalkjøtt er et sunt, proteinrikt, bærekraftig og – på toppen av det hele – velsmakende og godt kjøtt. Derfor bør det markedsføres, og i hvert fall i vårt eget marked, og med drahjelp fra norske myndigheter.