Romssa sámi viessu er en realitet. Det har gått tid og det har gått kjempefort. Vi har bare måtte tenke oss om en gang eller to. Eller 37. Veien til i dag har vært en vandring sammen med flere drivkrefter. Noen har ryddet veien når det har vært vanskelig å se hvor vi skulle ta neste steg, og noen har gitt energi og kraft til å se målet. Sammen har vi greid det, og i løpet av februar vil vi åpne dørene til det som vi håper skal bli en viktig møteplass.
Det kjennes godt å kunne dele at vi har et lokale som er klar til å etablere møteplassen. Dette er vi kjempeglade for! Når lokalet skal etableres som en møteplass er det viktig for meg å si at det blir det som vi alle gjør det til.
Det er menneskene som skaper dette, og som gjør det til en fin plass. Alle som kommer til lokalet bidrar til dette; Samer i byen, samer fra rundt omkring, de som er på leit etter sin samiske identitet og resten av folk i byen.
Vi som jobber med sámi viessu nå, er enige om at huset skal være et sted for raushet, inkludering og håp.
Det er flere generasjoner sia Elsa Laula Renberg, Daniel Mortensson og andre møttes i Tråante i 1917. Mange av temaene er likevel de samme. I bunn og grunn handla det om hva det vil si å være og leve som same. Mellom 1917 og i dag har kampen og utviklinga fortsatt. Her langs kysten blei vi ganske så norske, mange av oss. Men vi rører på oss og blåser på glørne. Da brenner det fortsatt samiske flammer i bygd og by. Her i Tromsø ser vi så godt hvordan det samiske mangfoldet bidrar til flammene.
Reindrifta og duodjien som kultur- og språkbærere. Folk fra andre deler av Sápmi som har kommet til Tromsø for jobb og studier.
For oss og de som fortsatt trenger å blåse på glørne, er det store fellesskapet viktig.
Tirsdag kunne vi stå sammen på ei stor anledning for hele byen og feire en samisk nasjonaldag. Fra Romssa sámi viessu inviterer vi til å fortsette å møtes, for kaffe, for å sy, for å snakke, for å være uenige, for å se og høre kunst og kultur. Og mye mer.