Nakne henders graving etter liv i ruinene etter jordskjelvet i Syria og Tyrkia. Enkelte «mirakuløse» overlevere bringes fram, mens de titusener drepte forblir ansiktsløse tall, gjenspeilet i etterlattes fortvilete rop, sjokk og sorg.

Det har skjedd igjen. For jordskjelv skjer igjen og igjen, i områder med høy jordskjelvfare.

«Dette var ingen overraskelse, folk i Tyrkia kjenner godt til sårbarheten for jordskjelv» sier seismolog Seyhun Puskulcu, koordinator for det tyrkiske jordskjelvsenteret i Istanbul.

I Tyrkia er 13 millioner mennesker berørte, over 12.000 bygninger er ødelagte og flere kan kollapse. Syria er utarmet og sønderbombet etter 13 år med krig og vestlige sanksjoner. Begge land har store fattige befolkninger og huser allerede millioner av flyktninger, nå blir det nye millioner.

«Fattigdom og sykdom er samme dom», sa samfunnsmedisineren Per Fugelli. En medisinsk sammenheng som aktivt oversees i apolitiske beskrivelser av uhelse. Når naturkatastrofen rammer er dommen enda strengere: Fattigdom er en sikker dødsdom, for naturkatastrofer rammer heller ikke tilfeldig.

Vi har nok evidens og empiri til å kunne redusere jordskjelvenes katastrofale tapstall. Det skjer ikke «der sør», men absolutt «her nord».

Jordskjelvsikker infrastruktur, særlig boliger, skoler, sykehus, veier, vann, strøm; seismisk overvåking, tidlig varsling, systematisk opplæring av lokalbefolkningen i enkle beskyttelsestiltak og praktisk livreddende førstehjelp, lokale katastrofeplaner og beskyttelse av utsatte grupper som barn, eldre og syke, er tiltak vi vet virker. Slike forberedelser reduserer ikke risiko til null, men kan berge titusenvis fra den visse død i skjelvet, eller fra en langsom død i komplikasjoner etter skader.

De som skades i jordskjelv har ofte alvorlige traumer etter kollaps av bygninger, som etter bombeangrep. Alvorlige bruddskader spesielt i beina og bekken, multitraumer, hodeskader, muskelknusninger og blødninger sees oftest.

Skadene kan føre til rask død som følge av bevisstløshet, ufrie luftveier, nedkjøling og ytre eller indre blødninger. Multitraumer krever rask livreddende førstehjelp og rask livreddende kirurgi. Store klemskader gir livstruende nyreskader og behov for dialyse. De påfølgende rehabiliteringsbehovene er store både for mennesker og ødelagte lokalsamfunn.

Siden 1975 har over 1,2 millioner omkommet i jordskjelv, halvparten de siste tjue år grunnet økende urbanisering i jordskjelvområder. I gjennomsnitt har 27.000 omkommet årlig i jordskjelv siden 1990. Tusener kunne vært reddet om forebyggende tiltak var på plass.

Etter det katastrofale Spitak-jordskjelvet i Armenia i 1998 (6,8 MW) omkom mellom 25.000 og 50.000 mennesker. Over 100.000 ble skadet. Som for Tyrkia og Syria var skjelvet et forutsigbart resultat av bevegelsene i den arabiske og eurasiske tektoniske platen. Ødeleggelsene var enorme, ikke minst fordi bygningsmassen var svært dårlig. En gruppe forskere under ledelse av gjenopplivings-pioneren Peter Safar, stilte spørsmålet: Kunne flere vært reddet?

Svaret var et klart ja! Analysene viste at for hver times forsinkelse til de skadde ble hentet ut fra sammenraste bygninger og enkel førstehjelp ble gitt, døde 20 per 1000 av de begravde, fastklemte eller skadde jordskjelvofrene.

For hver time tidligere redning og førstehjelp kunne 800 mennesker vært reddet i dette skjelvet. Forskergruppen konkluderte for 35 år siden at effektiv, tidlig grunnleggende førstehjelp, som alle kan lære, reduserer dødelighet og sykelighet signifikant hos jordskjelvskadde.

Skal hjelpen komme raskt, må den være lokal. Forskerne konkluderte med enkle og tydelige råd: Befolkningen i jordskjelvutsatte områder må lære følgende seks enkle førstehjelpsgrep:

Luftveis-kontroll, munn-til-munn-innblåsing, blødningskontroll med direkte trykk, stabilt sideleie, sjokk-leie og «slepe-drag» for å dra skadde ut av ruinene.

Jordskjelvsikker infrastruktur må utvikles og sikres i risikoområdene og gode lokale og nasjonale beredskapsplaner må øves.

Bistandsindustrien har ikke fulgt opp denne kunnskapen med et systematisk fokus på bygging av lokal motstandskraft gjennom opplæring av lokalbefolkningen i både egenbeskyttelse, tidlig varsling og livreddende førstehjelp.

Det er lite, nærmest ingen, innsats for å få bedre lokal beredskap, jordskjelvsikre boliger og akuttberedskap i risikoområder, som krever bekjempelse av korrupsjon og usikker boligbygging. Alt vi ser er repetitiv og reaktiv «katastrofeinnsats» som kommer for seint og varer for kort.

Få eller ingen systematiske og langsiktige tiltak iverksettes fra det internasjonale samfunnet for å bygge motstandsdyktige strukturer sammen, under ledelse av lokalbefolkning og lokale myndigheter – enn si systematisk bekjempe fattigdom.

Risikoområdene for jordskjelv er velkjente, de fleste ligger i globale sør. Forebygging nytter. Opplæring virker.

I 1993, fem år etter katastrofeskjelvet i Armenia, ble California rammet av et tilsvarende kraftig jordskjelv på 6,7 MW. Episenteret var bare tre mil nordvest for Hollywood i Los Angeles. De rike lokalsamfunnene og innbyggerne var godt forberedt. Resultatet viste effekten av forebygging og organisert innsats. Bare 33 omkomne og 138 skadde trengte sykehusbehandling.

Ti år seinere, i 2003, ble byen BAM i Iran rammet av et skjelv med litt mindre kraft enn i California, men der omkom 34.000 og 200.000 ble skadd.

Motstandskraft kan bygges der vi vil. Enkel opplæring i livreddende basal og avansert førstehjelp av lokale helsearbeidere, som så lærte opp lokalbefolkning i fattige områder, reduserte den prehospitale dødeligheten ved store traumer med blødninger etter mineskader fra 30 prosent til under 10 prosent.

Vitenskapelig dokumenterte opplæringsprogram for lokale helsearbeidere i katastrofeområder i fattigverden finnes og gir varige effekter, men brukes ikke av bistandsindustriens aktører.

Naturkatastrofer er ikke enkeltstående ulykksaligheter. De synliggjør brutal strukturell vold med ulikhet, urett og fattigdom som følge av en langvarig geopolitikk med kolonialisme og økende global rovkapitalisme.

Kortsiktig, ofte spektakulær internasjonal katastrofeinnsats og velment medlidenhet skygger for en dypere drøfting av mekanismene som skaper og vedlikeholder global urett. Økende urbanisering og en forventet økning i antall katastrofer som følge av klimakrisen tvinger fram en diskusjon om hvorfor katastrofene rammer så ulikt og hvordan uretten kan endres langsiktig og systemisk.