Jeg presenterte ideen om det som skulle bli Arctic Center første gang i 1980. Målgruppen var personer/ firmaer i Tromsø som jeg håpet å få med på å lage et forprosjekt på NCNP-basis. (No Cure No Pay, red.anm.) Det lyktes ikke, men i Oslo-miljøet var holdningen en annen. Etter 2–3 uker fikk jeg på plass avtaler med arkitekt- og ingeniørfirma som hadde tro på ideen.

Etter å ha vurdert 8 lokasjoner rundt Tromsø ble Håkøybotn/ Lille Blåmann vurdert som det beste. Modeller og annet presentasjonsmateriale ble laget, og jeg presenterte planene for grunneiere og andre på Helsehuset i Håkøybotn i 1982. Reaksjonene var sterke. Av tils 12 grunneiere var det bare 2 som var positive. Resten var negative eller avventende. Jeg ble i tvil om det var «liv laga» å gå videre?

For å få en avklaring på dette ba jeg om et møte med Formannskapet i kommunen. Jeg presenterte prosjektet og informerte om holdningen blant grunneierne med spørsmål om det var ønskelig å gå videre med planene? Til det var svaret klart positivt!

Arbeidet med å lage en reguleringsplan på 8.000 mål kunne starte og plan 906 ble oversendt Kommunen i 1984 med mitt firma (NMI) som søker/ tiltakshaver. Kommunestyret godkjente planen i 1986, men pga. innsigelser fra Fylkeslandbruksstyret ble planen sendt Miljøverndepartementet (MD) for endelig avgjørelse.

Etter positive innstillinger fra 4 fagdepartementer, herunder landbruk/ reindrift, ble reguleringsplan 906 endelig stadfestet av MD 2. februar 1988. I mellomtiden hadde jeg etablert Arctic Center AS (AC) som formelt overtok rollen som tiltakshaver. Det skjedde i 1985 hvor jeg ble styre- og daglig leder. Frem til 2011 (30 år) var jeg hovedansvarlig for drift og finansiering på NCNP-basis.

Med henvisning til godkjent reguleringsplan hadde Kommunen hjemmel for å kunne ekspropriere, men den politiske ledelse vegret seg siden flertallet av grunneierne var negative. Jeg ble oppfordret til å jobbe for å få flere grunneiere med på laget.

Etter hvert endret holdningen seg blant grunneierne, og i 2001 hadde alle inngått frivillige avtaler med unntak av en sentral grunneier. Flere av grunneierne kjøpte aksjer og de hadde 1 fast plass i styret. På det meste hadde vel 20 % av aksjene adresse H-botn.

Sommeren 2001 hadde jeg separate møter med alle partigruppene i Kommunestyret. Jeg informerte om status for prosjektet og at vi ikke hadde lyktes med å få frivillig avtale med en grunneier. Valget sto mellom å legge ned prosjektet for godt, alternativt at Kommunen var villig til å ekspropriere. Leder for Planutvalget var Kjell B Mortensen (Ap). Han forslo at kommunen kunne fatte et forhåndsvedtak mht. juridiske rettigheter og omregulering av 400 mål til hyttebygging.

Den 22.10. 2001 fattet Planutvalget et enstemmig vedtak (Ap, H, Frp, SV, V, KrF) hvor det står at Kommunen ønsker at planene for AC skal videreføres og at Kommunen er positiv til å ekspropriere de nødvendige rettigheter samt omregulere areal til hyttebygging. Vedtaket vakte stor medieoppmerksomhet, spesielt siden også H og Frp som holder eiendomsretten høyt støttet vedtaket.

Når vi nå ser at striden om AC blusser opp igjen med de samme argumenter for/ mot, må det være grunn til å spørre dagens politikere om de er kjent med hvilke vedtak deres parti har gjort tidligere og i hvilken grad det forplikter partiet? Det kan virke som mange ikke har fått med seg at en godkjent reguleringsplan er juridisk dokument hvor hensynet til samfunnsnytte vs. ulempe er avklart!

Og i hvilken grad er et enstemmig forhåndsvedtak forpliktende for kommunen selv om jeg er klar over at et politisk vedtak bare er gjeldende så lenge det det ikke omgjøres av et nytt vedtak?

For en utbygger er det avgjørende at en kan stole på at politiske vedtak står ved lag, og at ikke stadige omkamper får skape usikkerhet. Arbeidet med AC har tatt over 40 år og kostet mange penger i tillegg til en betydelig egeninnsats på NCNP-basis.

Iflg Sweco vil prosjektet vil gi mange hundre arbeidsplasser direkte og indirekte i Tromsø, distriktene rundt og landsdelen for øvrig, og bli en trivselsfaktor for befolkningen, ref Kommunaldepartementet.

AC er et kommersielt anlegg, men planene har lagt til rette for at også idretten kan etablere seg. I en rapport fra Norges Skiforbund v/ anleggssjef Alfred Andersen fra 10.05.90 står det:

«Dersom N-Norge i fremtiden ønsker en konkurransedyktig skiarena for internasjonale arrangement i samtlige skidisipliner (alpint, freestyle, hopp, langrenn og skiskyting) er Arctic Center eneste kjente alternativ. I tillegg til de unike naturgitte kvaliteter er nærheten til Tromsø by og flyplassen meget gunstig»!

Jeg håper politikerne i Tromsø viser ansvar og fatter de nødvendige vedtak!