Da jeg leste forsiden av iTromsø om den potensielle innføringen av en "turistavgift", ble detklart for meg at denne debatten bare skrapet overflaten av det større spørsmålet: Kan Tromsø virkelig bli en bærekraftig destinasjon?

Hvordan kan både innbyggere og besøkende bidra til å gjøre Tromsø til et forbilde for bærekraft? Det er på tide å utforske ubenyttede muligheter og etablere en plattform for dialog som legger grunnlaget for en bærekraftig fremtid.

Jarle Heitmanns uttalelser rørte ved meg. Forurensning, utnyttelse av ressurser og belastningen på byens infrastruktur bør kompenseres av de som bidrar til disse utfordringene. Jeg er fast overbevist om at en turistavgift ikke bare er nødvendig, men at det også haster.

Naturligvis reises det bekymringer om at en slik avgift kan svekke våre konkurransefortrinn og lede besøkende til våre naboland som Sverige, Finland og Island. Imidlertid kan konkurranse ofte drive innovasjon, og innovasjon kan føre til varig suksess.

I 2023, i en verden preget av klimaendringer, kollapset økonomi og gjenoppblussing av vold globalt, må vi kanskje se forbi egeninteresser, og heller jobbe for seriøse, ansvarlige handlinger som er til det beste for fellesskapet.

For å oppnå dette må vi stille tøffe spørsmål og finne svar som skaper enighet og støtte for innføring av lokale tiltak. Ida Jakobsen, hotellsjefen på The Edge, påpekte med rette at ansvaret ikke bare bør ligge på hotellene. Overnatting på hoteller utgjør bare en brøkdel av strømmen av gjester som når Tromsø hvert år. Hva med campingplasser, Airbnb-utleie og dagsbesøkende? Hva med cruiseturister?

Alle deltakere i turistnæringen må samarbeide om å forme den gunstige løsningen – en beskjeden avgift (kanskje under 50 kroner per person) som omfatter alle typer besøkende, uavhengig av oppholdets varighet, og som gjennomføres på en rettferdig og grundig måte. Det er gjennom denne felles innsatsen at vi kanskje kan gjøre en meningsfull forskjell.

Som en ung forsker som for øyeblikket skriver en doktorgrad om metoder for bærekraftige transformasjoner av turistdestinasjoner, er jeg ekstremt bekymret for at aspekter som inkludering, innovasjon og helhetlig bærekraft sjelden blir tatt i betraktning i politiske debatter og beslutningsprosesser.

Turismeforvaltning er en sammensatt og politisk prosess, og akademia er sjelden villig til å ta en tydelig posisjon og diskutere intervensjoner. Men jeg har arbeidet i turismen i mange år og bryr meg dypt om denne bransjens suksess, like mye som jeg bryr meg om Tromsø, mitt hjem, skal fortsette å blomstre.

Jeg har alltid følt at Tromsø mangler en tydelig visjon for sin fremtid som turistdestinasjon, og ut fra et perspektiv av pragmatisk idealisme kan en turistavgift være middelet for å realisere en dristig, inspirerende og "fette nais" visjon – et bærekraftsfond for byen.

Ja, dette er mitt forslag: et bærekraftsfond for byen. Ved å samle inn avgiften fra alle besøkende og involvere interessenter som hoteller, Airbnb-vertskap, leiebilselskaper og Tromsø havnemyndighet, kan vi etablere et fond som administreres lokalt og som speiler prinsippene til Oljefondet.

Forvaltningen av dette fondet vil være i hendene på et styre valgt av det mangfoldige spekteret av institusjoner og virksomheter i turisme- og gjestfrihetsbransjen, inkludert restauranter, butikker, kollektivtransport og arrangører av arrangementer. Deres hovedfokus vil være å evaluere bærekraftige prosjekter og fordele ressursene deretter, og følge opp implementeringen.

Alle i byen kan søke om tilskudd så lenge prosjektet bidrar til å styrke destinasjonens bærekraftsprofil. Ja, endelig vil det være ressurser til å sertifisere selskaper, hjelpe dem med å gå over til elektrisk transport, ansette bærekraftseksperter, betale anstendige lønninger til guider, ansette profesjonelle lokale artister og musikere med lovlig bindende kontrakter og respektere disse kontraktene, leie tomme lokaler i sentrum for å holde det levende, ettermontere og oppgradere gamle bygninger i stedet for å bygge mer, resirkulere alt mulig, spise jordbær fra Kvaløya året rundt. Rett og slett reinvestere i byen, for byen.

Dette forslaget gir en enestående mulighet for Tromsø og kommunen. I stedet for å omdirigere penger fra turisme til andre prosjekter som kommunen uansett bør vurdere å gjøre, bør denne avgiften hjelpe turismen til å generere mer penger, samtidig som den reduserer den negative påvirkningen på miljø og samfunn. I stedet for å utelukke de mest initiativrike elementene i turistsektoren, bør vi lytte til deres bekymringer og anerkjenne den enorme verdien av å utforme dette forslaget på en måte som sikrer at turistnæringen selv får fordeler, i tillegg til andre interessenter. Det er en mulighet for kommunen å omfavne en innovativ tilnærming og aktivt legge til rette for en bærekraftig fremtid for Tromsø.

Avslutningsvis, la oss omfavne potensialet i en besøksavgift ved å investere alle disse inntektene i et bærekraftsfond som er laget i Tromsø. Ved å handle kollektivt kan vi forme Tromsø til en ledende bærekraftig turistdestinasjon. Dette fungerer også som et kraftfullt markedsføringsverktøy som tiltrekker bevisste reisende som ønsker å være en del av bærekraftig turisme. Og kanskje, hvis vi er virkelig flinke, kan vi se Tromsø-modellen replikert over hele Skandinavia. Dermed må vi innovere mer for å ligge ett skritt foran all mulig konkurranse.