For syv år siden jaktet varaordfører Marlene Bråthen og samboeren drømmeboligen i Tromsø. I dag besitter paret og deres utleieselskap eiendom for anslagsvis 45 millioner kroner totalt. En rekke boliger har sørget for årlige millioninntekter – inntil koronapandemien sørget for en bråbrems i korttidsutleiemarkedet i Tromsø, som ellers i Europa.
Boligmarkedet i Tromsø har som kjent vært svært hett over lang tid. Overopphetet, vil enkelte si, med en rivende prisvekst. Sammen med turistboomen har boligprisutviklingen gjort utleiemarkedet i Tromsø til et attraktivt og innbringende marked å investere til dels store penger i. Men omfattende oppkjøp av såkalte sekundærboliger, som kun er ment for utleie, er fort en medvirkende faktor til å drive opp boligprisene – og gjøre det vanskeligere å etablere seg her i byen, ikke minst for førstegangskjøpere.
Som privatperson er Bråthen en betydelig aktør i dette utleiemarkedet. Som varaordfører, og kommunestyrerepresentant for Senterpartiet, skal hun utforme fremtidens boligpolitikk i Tromsø kommune, et arbeid som er i full gang. Derfor tar varaordfører Marlene Bråthen feil når hun hevder at hennes økonomiske interesser ikke har noe med hennes rolle som politiker å gjøre. Og derfor er det ekstra vanskelig å forstå hvorfor hun ikke ønsker å bidra til å opplyse allmennheten om sine private, økonomiske interesser.
iTromsø har satt søkelys på utleievirksomheten som Bråthen og hennes samboer bedriver, dels privat og dels gjennom deres felles eide utleieselskap. Så langt har utleieparet besvart iTromsøs gjentatte henvendelser, i form av både skriftlige og muntlige konkrete spørsmål, enten med absolutt stillhet eller med avslag om å la seg intervjue.
Det er oppsiktsvekkende, og det er uheldig. Dels fordi en rekke spørsmål dermed nødvendigvis blir stående ubesvart, men også fordi det tyder på manglende ønske og forståelse for nødvendighet av åpenhet som folkevalgt. Og derigjennom også tillit.
Åpenhet blant våre folkevalgte er ikke nødvendig bare med tanke på strenge, juridiske habilitetsvurderinger. Det handler vel så mye om en generell tillit til at de personene kommunens innbyggere har valgt til å forvalte fellesskapets midler, gjør det etter beste evne og uten egeninteresse.
Åpenhet er i så måte kun et gode. Det er ikke uten grunn at alle stortingsrepresentanter er pålagt å registrere alle sine verv og økonomiske interesser, for øvrig et prinsipp også flere kommuner, inklusive Tromsø, har valgt å følge.
Det er overhodet ikke noe galt, og langt mindre noe ulovlig, i å tjene penger – til dels store penger – verken ved å investere i eiendomsmarkedet eller på annen måte gjøre gode forretninger. Det er det flere politikere som har gjort – og gjør – blant dem ordfører Gunnar Wilhelmsen, som er en stor investor og utvikler innen næringseiendom her i kommunen.
iTromsøs siste oversikt over skattetallene viste at hver tredje folkevalgt i Tromsø nå har millionformue. For enkelte er dette et resultat av gode inntekter eller investeringer. For andre skyldes det vel så gjerne at de har nådd en alder der de nå sitter med nedbetalte boliger – og at disse boligene de siste tiårene har mangedoblet seg i verdi som følge av den rivende prisveksten i Tromsø.
Varaordfører Marlene Bråthen har vært kommunestyrerepresentant siden 2017, de første årene som fast møtende vara, og hun er registrert hos Skatteetaten med en skattbar formue på 1,5 millioner kroner. Som folkevalgt står man imidlertid ikke bare til ansvar overfor skattemyndighetene. Man står også til ansvar overfor velgerne. Da kreves det mer åpenhet enn det Bråthen har vist i denne saken.