Tenk på sjøen som ei stor flate hvor viktig transport og kommunikasjon kan skje. Tenk på Tromsøbyens historie som sjøfarts-, fiskeri og ishavsby. Noen som husker alle ishavsskutene langs omtrent samtlige ledige kai-meter langs byens sjøside fra nord til sør?

Og det er ikke veldig lenge siden. Jeg husker at jeg som barn lurte meg av gårde og stakk ned på kaia og klatret opp i ei av tønnene på skutene. Det var et eventyr for en gutt på jakt etter spenning.

Tromsø sin posisjon var (og er?) uløselig knyttet til sjøen. La dette være bakteppet i ønsket og behovet for å videreutvikle Tromsø som havne- og sjøfartsby, og på toppen av det hele som arktisk hovedstad.

Trenger vi virkelig ei byferge? Hva er målgruppen? Og hva skal til for å få en slik forbindelse realisert?

Svaret på disse spørsmålene begrunnes av et viktig prinsipp innen byplanlegging:

Det er nødvendigheten av å samordne areal- og transportplanleggingen. Vi planlegger ikke transportmidler uten å tenke på hvor ulike funksjoner skal være. Vi planlegger heller ikke utbyggingsområder uten å tenke på transport.

Overfører vi dette prinsippet til planleggingen av en personfergeforbindelse må vi samtidig se de på planer for eksisterende og fremtidig bebyggelse langs sundet.

Byferga vil, om situasjonen tillater, kunne åpne opp for store utviklingsområder innen en rekkevidde på 10 minutter fra sentrum med et kollektivt reisemiddel! Det er en helt unik mulighet som Tromsø er bortimot alene om å ha.

Det tilrettelegger for kompakt byutvikling som er og har vært et bærende prinsipp for offentlig planlegging siden Brundtland-kommisjonen definerte begrepet «bærekraft» for 40 år siden. Byferga kan være en døråpner for ei utvikling som vi er helt nødt til å rette oss etter.

Samtidig åpner den også opp for å utvikle Tromsø som destinasjon – Det er en stor bonus for fastboende og tilreisende. Kanskje kan byferga gjenskape noe av magien jeg opplevde som barn i en by som tidligere var veldig nært tilknyttet havet og båtfarten?

En større opplevelse av Tromsø er den sosiale og økonomiske siden av byferga som et tiltak for en nødvendig bærekraftig byutvikling.

Ei byferge kan med nevnte utviklingstrekk vise seg å bli en selvfinansiert investering. Hvis totalen er reduserte utslipp, en flott opplevelse og sosialt utjevnende mobilitet er det noe å lure på?

En byferge som går i regulær trafikk med 10 minutters mellomrom vil forbinde fastland og Tromsøya ytterligere, og på en annen måte enn Tromsøbrua og Tromsøysundtunnelen. Tromsdalen vil kunne vitaliseres ved å bli nærmere bundet sammen med sentrum.

En ytterligere utvikling langs sundet på nord- og sørsiden av Tromsøbrua vil kunne inneholde nye arbeidsplasser, sosial infrastruktur, boliger, grønne områder og møteplasser. Planer for dette er lansert i mediene i flere runder.

Kundegrunnlaget for byferga forsterkes med disse planene og sikrer økonomisk drift. Prosjektet som nå har fått navnet «BY50» viser veien mot en slik løsning med et navn som viser til den europeiske visjonen om å bli klimanøytral innen 2050.

Prosjektet handler i bunn og grunn om mulighetene og utfordringene som finnes på sørsiden av Tromsøbrua. Et annet prosjekt hvor byferga kan nyttes, finner vi faktisk også på nordsiden av Tromsøbrua. Selvsagt vil eksisterende befolkning i Tromsdalen også profittere på en slik forbindelse. Den nevnte brua har dessuten behov for avlastning fremover, noe byferga også vil bidra til.

Passasjerene kan selvsagt ikke settes av i fjæresteinene. Vi må ha noe å komme til. Og noe å komme fra. Så må passasjerene komme seg over E8 uten risiko for liv og helse.

En byutvikling langs fastlandssiden er derfor ei klar forutsetning for at en fergeforbindelse skal kunne ha noen berettigelse. Og en utvikling av et byområde vil også ha behov for ei byferge. Mestrer vi utfordringene sammen og utnytter den gjensidige avhengigheten til det beste for samfunnet, kan resultatet bli enormt.

Mulighetene er der. Og disse må vi benytte oss av.