For en måned siden hadde vi verdensdagen for selvmordsforebygging. I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Begge dagene er godt vevd sammen.

Fakkeltog, åpne fagseminar og «timer til ettertanke» er flott. Jeg vil tro slikt hjelper litt. For det hjelper å vite at man ikke er alene, og det hjelper å viske tabuer bort med åpen prat. For all del.

Likevel hjemsøkes jeg stadig av avmakt, simpelthen fordi det skjer så forbanna lite, og da særlig i de 363 andre dagene av året. Selvmordstallene i landet er forutsigbart jevne. I 2022 var tallene de laveste siden 2014. I 2021 var det 660 personer vi nå vet at ikke orket å leve lenger. Tallet for 2022 var 610. Det er fortsatt så høyt at vekten av alvoret er til å la seg knekke av, om man dveler ved hva som ligger bak.

Selvmord er en epidemi som eter seg inn i livene til mange, mange tusen av oss hvert eneste år, og de pårørende som er rammet bærer sorgen, frustrasjonen, spørsmålene, fortvilelsen, meningsløsheten og sinnet med seg videre resten av sine liv. Døtre, sønner, nieser, nevøer, tanter, onkler, venner, venninner, kjærester, ektefeller, mødre, fedre, besteforeldre, kolleger. Rundt én million av oss har på ett eller annet vis blitt rammet i livet.

Vi har akkurat lagt bak oss et valg, der psykisk helse og selvmord var tema uhorvelig langt nede på agendaen for de aller fleste av partiene som stilte lister. Ja, det var «bare» et kommunestyre- og fylkestingsvalg, men likevel. Det jo nettopp kommunene som er ventet å være det viktigste redskapet i å hjelpe også folk som sliter psykisk og trenger behandling i helsevesenet.

Foretaksmodellen, den hellige gral i helsevesenets reisverk siden 2002, innebærer at sykehusene driftes etter kapitalistiske prinsipper. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet prioriteres dermed foran helsefaglig og samfunnsøkonomisk ansvarlighet, og dette utysket av New Public Management og andre fiffige begrep, der man tenker butikk foran helsehjelp, har over tid brutt systemet sakte ned, med pasientene som de hardest rammede, og med helsepersonell i hard skvis mellom realitetene og sin egen faglige samvittighet.

Innen det psykiske helsevesenet er således antall sengeplasser bygget ned i et durabelig tempo og med et usvikelig ståpåhumør som savner sidestykke innen statlig handlekraft. I 1980 hadde Norge 12.300 sengeplasser i psykiatrien. 40 år senere, etter at folketallet har gått opp med hele 1,3 millioner innbyggere, er tallet på sengeplasser nede i 3.200. De siste ti årene alene har befolkningen steget med cirka 20 prosent, parallelt med at antall døgnplasser i det psykiske helsevernet er redusert med cirka 60 prosent. Det har vært en bevisst, villet handling fra våre myndigheter.

For det gjelder å behandle psykisk syke folk lynende fort i de større sykehusene, så de kan sendes kjapt hjem til sine respektive hjemkommuner for videre behandling, til tross for at hjelpeapparatet der ofte ikke er i nærheten av å være i stand til å tilby tilstrekkelig hjelp, som igjen gjør pasientene så dårlige at de må sendes tilbake.

At antall pasienter som dømmes til tvungent psykisk helsevern samtidig vokser, hjelper heller ikke på. I en sak i fagtidsskriftet Sykepleien viser rene tall at det de siste 20 årene har vært en voldsom økning av denne pasientgruppen. I januar 2002 var det 15 pasienter med en slik dom i landet. Ved utgangen av 2022 var tallet 347. Over 317 av disse sitter på såkalt tidsubestemt dom. Pasientgruppen ventes å vokse kraftig. Likevel fortsetter vi å bygge ned antall sengeplasser totalt. Det går selvsagt ut over noen.

I Tromsø ble det for to år siden vedtatt å bygge et helt nytt psykiatrisk sykehus. Det skulle koste tre milliarder kroner. Ikke et spadetak er tatt. I stedet snakkes det om å bygge i mye mindre skala, som etter alt å dømme vil gi oss et psykiatrisk sykehus som på åpningsdagen kommer til å ha sprengt kapasitet og være helsefaglig uforsvarlig. Norge har ikke råd til mer, liksom.

Det har jo blitt så dyrt etter krigen i Ukraina og alle de greiene der. Tre milliarder er for øvrig under ti prosent av kostnadene det tok å bygge den 22 kilometer lange togtraseen Follobanen. Den kostet 40 milliarder. Politikk er prioritering, og tydeligere kan det vel ikke sies i ren handling.

Da er det heldigvis ikke mangel på kampanjer, slagord og diverse modeller med masse ord, forkortelser og spennende bokstaver. En konkret slik kampanje bærer det fengende navnet ABC. Den står egentlig for «Act, Commit, Belong», og skal hjelpe den enkelte med å hjelpe seg selv.

Heldigvis har helsemyndighetene våre oversatt det hele til norsk. Helseminister Ingvild Kjerkol sier at «det er viktig at alle vet hvordan de best kan styrke og ivareta sin egen psykiske helse og livskvalitet». Punktene har avstedkommet følgende helende slagord:

A: Gjør noe aktivt. B: Gjør noe sammen. C: Gjør noe meningsfylt.

Det mangler bare «Husk å være i fysisk aktivitet og spise frukt og grønnsaker». Og «Ta vare». Går du inn på regjeringa.no står det i tillegg følgende: «Regjeringa vil forankre ein nasjonal strategi for livskvalitet i folkehelsemeldinga». Kloke ord. Også så konkret og forpliktende, gitt.

Så om du sitter der alene i mørket, angsten hindrer deg i gå ut blant folk og komme deg opp av senga for å få i deg den første koppen med kaffe, om tvangstankene gjør deg handlingslammet, om depresjonen og sorgen slår deg så hardt ned i gulvet at du ikke finner noen mening i tilværelsen, så er det sikkert godt å vite at staten kan hoste opp formaninger om å «gjøre noe meningsfylt og aktivt, og gjerne sammen med noen».

Den gylne regelen – som skulle være en rettesnor for å styrke veksten i psykisk helsevern, og gjøre den høyere enn veksten i somatikken – er avskaffet. Den ble jo ikke etterfulgt uansett, så det var kanskje ærligere bare å skrote den for godt, slik Ingvild Kjerkol og regjeringen faktisk gjorde. Tilbake sitter vi med masse slagord og svulstige selvfølgeligheter.

«150 millionar kroner til styrking og utvikling av nye tiltak til psykisk helse og rusfeltet og til helsestasjons- og skulehelsetenesta, i tillegg til 150 millionar kroner til sjukehusa for å styrke døgnbehandlinga i spesialisthelsetenesta», som det sto i forrige ukes statsbudsjett, er vel og bra. Men i dette enorme komplekset er det likevel småpenger.

Det er flott med årlige markeringer og dager som døpes etter alvorlige problem i samfunnet. Men det endrer ingenting. Helseforetaksmodellen burde skrotes, for eksempel 10. oktober neste år. Det hadde vært symbolikken sin, det. Og psykiatrien burde flyttes helt ut av den, gjerne med en helt egen ledelse. Da vil vi vite hvem som har ansvaret og midlene som settes til side vil ha klare adresser. Vi har ingen tid, og ingen flere liv, å miste.