Behandlingen og vedtaket om byvekstavtale for Tromsø i kommunestyret denne uka er provoserende. Ikke på grunn av harde retoriske svingslag og annet som både er vanlig og forventet i både lokalpolitikken og nasjonal politikk.

Det handler om at det, i alle fall sett utenfra, virker som Arbeiderpartiet og den rødgrønne posisjonen trumfet gjennom avstemming i en sak der en betydelig andel representanter har vært i villrede om sakens faktiske forhold.

Visst er det få dager igjen til valget, og en god del av uttalelsene og holdning til saken må selvfølgelig sees i lys av det. Saken brukes i stor grad av ulike partier til posisjonering og selvpromotering fram mot valgdagen.

Det er imidlertid grunn til å tro Jens Ingvald Olsen i Rødt på at han helt ærlig har vært usikker på hvor mange millioner kroner avtalen faktisk inneholdt, og at denne usikkerheten forble ubesvart helt til møtestart, og inn i selve behandlingen av saken.

Hvorfor skulle han ellers be administrasjonen om å gi ham en skriftlig oppstilling av alle elementene i pakken totalt, altså den bompengefinansierte bypakken og den aktuelle byvekstavtalen?

I denne saken er det ikke snakk om småpenger, det er snakk om nærmere 700 millioner kroner fra eller til, i en sak som er omstridt i Tromsø, og har vært det i flere år. Olsen var – tilsynelatende – genuint bekymret for at posisjonen serverte kommunestyret en avtale hvor de hadde telt en post i avtalen to ganger, og dermed feilaktig blåst opp avtalen med flere hundre millioner kroner.

Hadde det vært tilfelle, ville det vært alvorlig.

Olsen har mast om en ordentlig forklaring på tallene siden avtalen ble lagt fram av den rødgrønne posisjonen og regjeringen i mai, åpenbart uten å få gode nok svar.

Det skyldes ikke at Olsen er en fjott. Han er en veteran i Tromsø-politikken, og han vet da hvordan man leser både budsjetter og saksfremlegg – og hvor man skal lete etter begravde hunder.

Svaret fra administrasjonen kom ikke før dagen før møtet, og det var slett ingen fullstendig oppstilling, slik Olsen hadde bedt om. Det bidro snarere til ytterligere forvirring i kommunestyret, som spredte seg langt inn i Høyre. Flere av Arbeiderpartiets topprepresentanter slet selv med å redegjøre for spørsmålene fra Olsen, i alle fall på en forståelig måte.

At de rødgrønne flertallspartiene med Arbeiderpartiet i spissen valgte å gå til avstemming i en slik situasjon, er ikke bare mektig arrogant, det vitner om manglende respekt for kommunestyret.

iTromsø har på forespørsel til Tenk Tromsø-sekretariatet fått postene i både bypakken og byvekstavtalen fremstilt under ett, der alle summene er omgjort til samme kroneverdi (2023-kroner). Det siste har vært et viktig moment, fordi den gjør at man som menigmann – eller menig kommunerepresentant – kan se oppstillingen som et regnstykke der sluttsummen gir mening.

Både det rødgrønne flertallets representanter, og byråkrater i de ulike nivåene i Tenk Tromsø, har påpekt at saksfremlegg og avtaletekst ikke prøver å skjule sakens fakta, og at «alt står der». Det hjelper lite når det er uforståelig for selv en erfaren, skarp politiker som Olsen.

Det er ikke Gunnar Wilhelmsens eller administrasjonen i Tromsø kommunes feil at samferdselsinvesteringer i Norge er konstruert så innfløkt, men det er deres ansvar å sørge for at kommunestyret er i stand til å foreta en opplyst avstemming.

Det gjelder også i en valgkampinnspurt. Alt annet er lavmåls.