Vi som norske menn skal ikke slå oss på brystet og si at det kun er «de andre» som driver med æresvold. Også vi har en betydelig utfordring med egne holdninger til kvinner. I den norske debatten fremstilles det vanligvis som at æresrelatert vold mot kvinner er noe utlendinger driver på med. Det er mildt sagt en sannhet med modifikasjoner.

Da jeg gikk i første klasse på barneskolen, plaget jeg en klassevenninne slik at hun begynte å gråte. Det var min far som fikk oppgaven med å stramme meg opp.

Lavmælt. Ingen kjefting. Far var meget skuffet over meg, sa han. Mer enn han noensinne hadde vært, sa han. Som alle vet er en skuffet far mye mer virkningsfull enn en sint far, så dette var skjellsettende for meg.

Jeg fikk klar beskjed om at gutter alltid skal være grei med jentene. Jeg skjønte sikkert ikke helt hvorfor man skulle være ekstra grei med jentene som sjuåring, men det var sagt med en så voldsom patos at jeg husker det den dag i dag.

Statistikken forteller at det er klart mest menn som dreper. Mest av alt dreper vi menn hverandre, men en stor andel ofre er kvinner. 182 kvinner er drept i Norge de siste 24 årene, der mannen eller eksmannen er siktet eller dømt for ugjerningen. I saker der kvinner blir drept av sin partner, er en vanlig årsak at kvinnen ville ut av forholdet eller allerede har forlatt mannen. At det motivet også er æresrelatert, er åpenbart.

Etter hvert drap ligger en anselig andel folk som gjedda i sivet og venter på etnisiteten til drapsmannen. Dersom han ikke er norsk og er i familie med ofret, konkluderes det raskt med æresdrap. Skulle han være norsk, blir det en helt annen skål. Ord som «familietragedie» tas i bruk. Kan det være rus eller psykiatri? Eller kanskje «sjalusidrap»?

Æresdrap er og blir en vederstyggelighet som dessverre også skjer i Norge. Det som gjør et drap til æresdrap, er ifølge Store Norske leksikon at det blant annet begås for å «gjenopprette æren til en person, familie, slekt eller klan som føler seg krenket».

Når etnisk norske menn dreper sine kvinnelige partnere, er det ofte ikke vanskelig å finne et æresrelatert motiv. For handler ikke sjalusi i bunn og grunn nettopp om ære? Selv om vi bruker andre ord på det hvis drapsmannen er etnisk norsk?

Da jeg som dørvakt responderte på en alarm fra barpersonalet, og det som møtte meg var en mann som banket konen sin med et massivt glassaskebeger og begrunnet det med at hun hadde «drette han ut» ved å danse for tett med en annen fyr – handlet ikke det om ære? Det var en krenkelse som denne hvite, etnisk norske fyren fra Kvaløya ikke kunne tåle. Ikke foran gutta.

Selvfølgelig skal vi ikke utvanne æresdrap-begrepet. Det er noen vesentlige forskjeller. I det norske samfunnet er det ikke en eksplisitt støtte for vold mot kvinner slik som man ser i miljøer vi forbinder med æresrelatert vold. En norsk ektemann som dreper sin kone fordi hun vil forlate ham, vil neppe ha en «heiagjeng» bak seg som har sanksjonert handlingen. Kanskje nettopp derfor er det ikke uvanlig at en nordmann som dreper sin nærmeste, tar sitt eget liv etterpå. Årsaken kan være at de føler skam over å ha drept.

I praksis er det likevel elementer av det samme. Selv i rettssystemet kan det å utøve vold mot en partner der utroskap blir regnet som en utløsende faktor for volden, gi nedsatt straff. Det hender altså at det i våre rettssaler gis en slags forståelse når mannens ære er krenket. Såkalt «berettiget harme», som det kalles i jussen.

I de tilfellene det kommer for dagen at drapsmannen er norsk, lurer mange på hva i all verden som har skjedd. Er dette kultur, eller er det enkelthendelser? Jeg synes i hvert fall å legge merke til at også det styres av hvor drapsmannen kommer fra. Annet etnisk opphav betyr veldig rask konklusjon. Er det en nordmann, er det ofte «bare» en gærning. Han må ha klikket eller blitt enormt provosert.

Norske menn som slår sine kjærester trenger forståelse, støtte, noen å snakke med og hjelp fra sine nærmeste. Til og med fra hun som utsettes for dem. Vi hører sjelden noen i den offentlige debatten snakke like forståelsesfullt om voldelige muslimske menn, selv om den åpenbare konklusjonen er at begge trenger hjelp.

Det gamle uttrykket «konebanker» kommer ikke ut av ingenting. Og selv om vi klistrer familietragedie og «crime of passion» på likposene med koner og ekskoner i straks det er en hvit fyr fra Indre Enfold som har begått handlingen, har også vi våre demoner vi må ha fokus på å bekjempe.

Det er viktig å ta med seg når vi skal gjøre som min far sa til meg da jeg som sjuåring, full av dårlig samvittighet og med skjelvende underleppe, hadde plaget en klassevenninne: «Du skal være snill med jentene». Der har også norsk kultur noe å gå på.